Pasient søker lege – får hjelp på nett
Leger evaluerers på nett. Illustrasjosnfoto: Digital Vision /Thinkstock
Fritt legevalg er en vits. Heldigvis finnes det hjelp på nett for den som søker.
Så lenge vi ikke har tilgang til informasjon som setter oss i stand til å gjøre gode valg, er ikke fritt legevalg reelt. Kjønn og antall pasienter er et latterlig tynt grunnlag å skulle velge fastlege på.
I mangel av bedre informasjonskanaler er det heldigvis hjelp å finne på Internett.
Pasientgrupper som ofte sliter med å få hjelp og riktig behandling, søker nå sammen i egne Facebook-grupper hvor de utveksler informasjon om behandlingstilbud, forskning og gode fastleger. I mai så også legelisten.no dagens lys. Der kan pasienter vurdere fastlegen sin og dermed hjelpe andre med å velge lege.
En slik «TripAdvisor»-tjeneste for fastleger har selvsagt sine problematiske sider.
Akkurat som reisenettsiden har opplevd falske anmeldelser, enten det er positive anmeldelser kjøpt inn for eget hotell eller negative spredt av konkurrenter, kan tilsvarende selvsagt skje med en legeevalueringstjeneste. Men så langt virker tjenesten godt moderert: De positive anmeldelsene er i flertall, og de negative jeg har lest, er saklige.
Som pasient synes jeg tjenesten er et godt steg i riktig retning. Valg av fastlege er jo alt annet enn en triviell ting.
For meg, som har et ganske så ublidt møte med helsevesenet bak meg etter at jeg ble påkjørt og forlatt for å dø som 17-åring, har jeg etter hvert skjønt at en god fastlege er et være eller ikke være.
Jeg har ingen erindring av selve ulykken, men jeg har mareritt fra sykehusoppholdet. I ettertid har jeg fått sykehusangst og et problematisk forhold til det å gå til legen.
Blir jeg sliten eller syk nok, kommer alt det vonde fra møtet med helsevesenet etter ulykken opp, og jeg tenker at leger bare er bortkastet tid, energi og penger: De kan sikkert ikke hjelpe meg allikevel. Dessuten er jeg blitt så vant til å leve med smerter at jeg sjelden vurderer å gå til legen med mindre jeg sliter med å stå oppreist.
Det er selvsagt lite bærekraftige innstillinger å ha her i livet.
Tidvis har jeg rotet meg opp i et skikkelig økonomisk uføre fordi jeg ikke har gått til legen før én til to måneder etter at jeg ble syk – sabla dumt når man er selvstendig næringsdrivende som meg.
Så jeg har omsider skjønt at på dette området tenker jeg ikke rasjonelt i det hele tatt og må finne en måte å senke terskelen for å gå til legen – om jeg skal ha et godt liv.
Nå skal det sies at jeg liker legen min. Men under forrige helsesøster var det så vanskelig å komme gjennom for å bestille legetime at jeg endte opp med å gå på legevakten når jeg var skikkelig dårlig. Der fikk jeg selvsagt kjeft fordi jeg ikke gikk til fastlegen, men i min omtåkethet var det legevakten eller ingenting.
I mine oppegående stunder tenker jeg at dette er latterlig: at jeg, som kan gjøre alt for å komme til bunns i en sak som journalist, faller helt sammen ved den minste motstand i møte med helsevesenet.
I det aller minste burde jeg, nå som jeg ikke lenger er en sengebundet 17-åring som ikke er helt orientert om tid og sted på grunn av et alvorlig hodetraume, kunne ta noen valg om hva slags legetilbud jeg vil ha, slik at jeg får hjelp når jeg er for syk til å tenke klart. Eller er det slik at det offentlige helsevesen ikke klarer å håndtere noen som er så ødelagt av sitt møte med det offentlige helsevesenet som meg?
Jeg velger å tro at det ikke er tilfelle, at det finnes løsninger. Jeg hører jo stadig at det finnes mange flinke leger der ute.
Så når jeg nå skal flytte og trenger ny fastlege, vurderte jeg en stund å legge ut en kontaktannonse av typen «Hardfør pasient søker god fastlege det er lett å bestille timer hos. Går sjelden til lege med mindre jeg blir så syk at jeg ikke klarer å stå oppreist. Har for øvrig en rekke interessante skader jeg har skjønt kanskje burde vært utredet bedre».
Men jeg tviler vel på at jeg ville fått napp.
Derfor ble jeg skikkelig glad da Maria Gjerpe, lege og ME-blogger, fortalte meg om Facebook-grupper hvor det utveksles informasjon om gode fastleger – og sendte meg noen anbefalinger.
Så kom legelisten.no – nok en guide til mer informasjon.
Som journalist tar jeg selvsagt alt med en klype salt, men som pasient er jeg takknemlig for alle tenkelige informasjonskilder som kan hjelpe meg å fatte et av de aller viktigste valgene i livet.
Kristine Løwe on Google+
Her har NHS gått foran med sin NHS Choices (www.nhs.uk), der man kan søke opp både fastleger og sykehus etter geografisk område og etter behandling for spesifikke tilstander. På nettsiden er det en god del opplysninger om hvert legekontor, i tillegg til en del talldata som kommer fra pasientundersøkelser. Mere pasientvurderinger blir lagt til etter hvert.
Dessverre er det vanskelig å bevise om denne typen informasjon gir noe reell forbedring av pasientopplevelsen, og forholdet mellom pasienten og legen. Nylig kom det en artikkel i JAMA som viser at økt pasienttilfredshet kan i noen tilfeller være forbundet med dårligere helse (Godt oppsummert på http://www.thehealthculture.com/2012/07/profit-driven-medicine-satisfying-patients-at-the-expense-of-their-health/).
Det som hadde vært spennende ville vært om en slik tjeneste ble laget i samarbeid med fastlegene. Mange fastleger har et eller flere «spesialområder,» og har f.eks. mer etterutdanning innenfor visse terapiformer eller tilstander. Det hadde vært fint om det var mulig å formidle dette på en eller annen måte – selvfølgelig uten at det blir ren markedsføring.
Interessant! Har selv vært innom NHS, både som hverdagspasient og på sykehus, fordi jeg har bodd mange år i England. Som pasient viker det som om engelsk og norsk helsevesen har forskjellige styrker og svakheter og en del felles utfordringer. Men det kunne absolutt vært spennende med en tjeneste a la legelisten som var utviklet i samarbeid med fastleger / helsevesen.
Takk for denne posten Kristine!
Jeg tror færre og færre pasienter vil nøye seg med «blinde legevalg» i fremtiden, og så gjenstår det å se hvordan helsesektoren vil svare på det behovet vi som pasienter tydeliggjør gjennom å søke sammen og danne egne grupper og nettverk for å utveksle erfaringer og finne mer informasjon om aktuelle leger.
Siden du nevner dette med pasienter som danner grupper på Facebook, vil jeg gjerne vise til en post jeg skrev nå om hvordan vi er mange ME-pasienter som har søkt sammen for å dele erfaringer og komme med anbefalinger om GODE leger for oss. Posten ligger her: http://www.serendipitycat.no/?p=9526
Jeg synes det er viktig å understreke, som du også gjør i innlegget ditt, at de aller, aller fleste pasienter har ikke som mål å henge ut leger eller danne «hatlister». Vi er rett og slett bare ute etter å samle informasjon nok til å kunne ta informerte og gode valg av helsetjenester.
Jeg er skeptisk til at private skal komme det offentlige i forkjøpet med tjenester som sammenlikner ulike tilbud i det offentlige. Trenden med brukeranmeldelser vil være mye viktigere for å øke kvaliteten på offentlige tjenester enn private. De private har tross alt konkurranse som drivkraft fra før…
Norge burde se til Sverige. Stockholm har en fantastisk tjeneste som heter http://www.stockholm.se/jamfor hvor man kan sammenlikne det meste kommunen driver med. Man kan eksempelvis sammenlikne hvilken skole som har best karaktersnitt, høyest lærertetthet og flest 8. klassinger som mener de får jobbe i fred.
Tjenesten skal visstnok allerede ha ført til at skolene strekker seg lengre i kampen om elevene. Det er utvilsomt en nyttig tjeneste når man kommer som innflytter til hovedstaden og lurer på hvor man skal slå seg ned!
Kort sagt er det kritisk viktig at fastlegen er mer enn gjennomsnittlig god for oss kronsike pasienter med diagnoser som enten er sjeldne, eller i rask utvikling. Som ME-pasient tviler jeg på at det er mer enn 2-3 spesialister i Norge jeg kan diskutere sykdommen fornuftig med, mine medpasienter forteller om hvordan de i år ble jaget hjem fra spesialist på sykehus etter tre timers moralpreken (kjeft), egentlig skulle det bli en uke innleggelse og utrednig. Samtidig har jeg full forståelse for at legene ikke klarer å henge med. Jeg er samtidig fullt klar over at mine kunnskaper om medisin generellt og sykdommen spesiellt er mangelfull. De genetiske sidene av CFS/ME er for ny for meg til å forstå. Helt grunnleggende sprøsmål som «Bør man kunne plassering på gener man lærer navn på?» dukker opp hele tiden. Vi trenger leger som tar behandlingen så langt som mulig, og da regner jeg med at det nødvendige og riktige valget er et privat legesenter og 80.000 kroner i gebyr. Jeg har ikke råd til det enda, eller noen gang. Enda viktigere: Hvem skal være lege for dem som er sengeliggende og ikke kan gå hjemmefra? Jeg har selv vært der!