Fanget i nettet?
Sosiale medier gir oss muligheten til å fremstå for omverden slik vi ønsker, men mange opplever å bli fanget av det speilbildet de projiserer.
Mange opplever å bli fanget av eget speilbilde på nett. Illustrasjonsfoto: Colourbox
«… så godt som ingen speiler seg nakne i sosiale medier: At man speiler klessmaken sin betyr ikke at man også speiler de politiske holdningene sine og omvendt. Alle som deltar i sosiale medier, bruker speil og slør i større eller mindre grad,» skriver Ida Jackson i boken Sosiale medier: Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset.
Men hva om man blir fanget av de speilbildene og slørene man selv velger?
I de sosiale medienes tidlige dager snakket vi om det revolusjonære i hvordan disse mediene lot deg skape en identitet på egne premisser: Du sto fritt til å skape deg nettpersona som bare favnet de sidene ved deg selv du selv ønsket å fremheve.
Gitt menneskets natur burde vi kanskje ikke være overrasket over hvor mange som har endt opp med å bruke disse mediene til å fremheve egen vellykkethet og suksess, det være seg innen kakebaking eller på karrierefronten.
Sosiale medier har gitt den gode gamle forstillelsen en ny, uovertruffen arena å boltre seg på. Noe av utfordringen med det er at vi inviterer denne «gode gamle forstillelsen» inn i intimsfæren på en helt annen måte. Før kunne vi lukke døren til den, nå er det vanlig å ha alle og enhver på Facebook – og sjekke statusoppdateringer der til alle tider av døgnet.
Men utover utfordringene rundt hvem og hva vi inviterer inn i intimsfæren vår, kan forstillelsen også bli en hemsko for de som tyr til den mest: Man risikerer å bli fanget av sin egen nettpersona, enten det er som den vellykkede og flinke, eller som fagnerd som bare assosieres med temaet man skriver mest om.
Den kanadiske bloggeren, forfatteren og entreprenøren Tara Hunt påpeker i en bloggpost at «Ved å late som om alt er flott, får vi ikke delt det vi sliter med. Jeg vet at det er hele poenget med å late som, men hvis ingen deler at de sliter, vil ingen vite at de sliter. Det resulterer i en masse mennesker som føler seg ganske så isolerte og redde, som tenker at de må være noen forferdelige tapere og at de er de eneste i verden som sliter.»
Det gjør lett at man også går glipp av noe av det fine med sosiale medier, nemlig muligheten mediene byr på, til å be om råd og hjelp.
For min egen del minner problemstillingen meg om da jeg ble «fanget av min egen persona» i slutten av tenårene. Da jeg ble fortalt at jeg muligens hadde pådratt meg alvorlige, invalidiserende skader for livet etter en dramatisk bilulykke som 17-åring, satte jeg alle kluter inn for å bevise for meg selv og omverden at det ikke var tilfelle. Jeg skapte meg, ikke helt bevisst, et superkvinne-image: Jeg hadde ørten forskjellige verv og var engasjert, ustoppelig – og fullstendig grenseløs.
Men jeg møtte også min egen persona i døren. Når jeg støtte på utfordringer, ble jeg ofte møtt med tilbakemeldinger av typen «Ja, ja … det fikser du, du er jo så sterk. Det er ikke den ting du ikke fikser».
Jeg opplevde at styrken min både ble selvforsterkende og til dels isolerende: At jeg var så redd for å fremstå som offer og vise svakhet, bidro sannsynligvis til at jeg fikk mindre støtte fra omverdenen enn hva jeg ellers ville ha fått.
Det er mye av den samme dynamikken jeg hører mange «ekspertbloggere» fortelle om, enten de har slått seg opp som pasientblogger, legeblogger, teknologiblogger, mobbeblogger eller innen en annen nisje: De oppdager ofte at de har skapt seg en persona det kan være vanskelig å bryte med. De blir det de skriver om, og av og til blir de tilskrevet styrke til å takle alt mellom himmel og jord fordi de har styrken til å skrive om vanskelige, skambetonte temaer.
Igjen, gitt menneskets natur, burde vi kanskje ikke bli overrasket. Det er ikke så ulikt hva som skjer når man stikker hodet sitt frem i den virkelige verden. Men det er verdt å tenke gjennom. For som Clay Shirky, Internett-guru og forfatter, sa da han var i Norge nylig: – Sosiale medier fungerer som forsterkere av menneskelig oppførsel. De gjør oss ikke til bedre eller verre mennesker, men de forsterker de egenskapene vi allerede har.
Er vi forberedt på forsterkereffekten?
Kristine Løwe on Google+
Tankevekkande. Særleg fordi mange nok ikkje veit kva veg dei legg ut på ved starten av ein slik prosess. Eg har nettopp skrive om dette på min eigen blogg: Kven vil du at folk skal tru at du er?
Du skriv om korleis det blir om ein teiknar eit bilete av ein som meistrar. Eit like stort problem kan det bli om ein teiknar bilete av ein det er synd på. Uansett, så er det farleg å bli unyansert i eigenoppfatning og inntrykk ein gir andre fordi orda skaper det dei uttrykker.
Hei, Marit Elisebet: Har du en lenke til bloggposten du sikter til? Jeg vil gjerne lese den, dette er jo et stort tema med mange innfallsvinkler.
Det er sant at fokuset mitt her er litt på skyggesidene av det å tilsynelatende «mestre alt», men det gjelder jo, som du peker på, for alle roller vi faller inn i – som offer, helt, sterk, svak. Rollene blir lett selvforsterkende selv om de fleste av oss er begge deler: Både sterke og svake.
Det er også mange nyanser i dette med «styrke», for min del fikk jeg et stort (men midleridig, dvs strakk seg over en del år) hodetraume etter ulykken min som bla medførte en midlertidig personlighetsendring og kneskader. Begge var usynlige skader for de som ikke kjente meg godt. Blant annet fikk jeg mange sinte blikk fordi jeg ikke reiste for gamle damer på bussen i årene rett etter ulykken, men jeg kunne ikke stå på bussen pga smerter og ustabilitet i knærne.
Jeg ville nok på mange måter gjort det enklere for meg selv om jeg var veldig åpen på skadene mine, noe jeg ikke var (jeg prøvde å late som om ulykken ikke hadde påvirket meg), men samtidig ville jeg risikert å få offer-stempelet i panna.
Det er kanskje et grunnleggende menneskelig problem: At vi har lett for å tenke at det er enten eller, at man er offer eller en som klarer seg okke som – og det er lite rom for å være begge deler eller noe midt i mellom? Det offentlige har det i så fall med å kategorisere folk slik, pasient eller helt frisk, men jeg lurer på i hvor stor grad mange også deler inn mennesker slik i hverdagen.
God post, Kristine!
Dette er tanker jeg selv har gjort meg etter å ha blogget som pasientaktivist og «sykdomsblogger» i noen år. Det kan virkelig føre til noen utfordringer, men jeg liker jo å tro at fordelene er større da.
Innlegget ditt inspirerer til videre refleksjon, jeg håper å kunne dele litt flere tanker om dette.
Takk, Cathrine! Jeg gleder meg til å lese dine tanker om dette
Hei igjen Kristine!
Det tok litt tid, men i dag har jeg forsøkt å reflektere litt rundt noe av det du tar opp her.
Jeg har skrevet fra mitt perspektiv som pasient, og om å være pasientaktivist fra sengekanten, om å vise seg både sterk og svak, og om at blogging er en av flere fortellinger vi gir av oss selv. Jeg trekker også en parallell mellom sosiale medier og dataspill, når jeg sier noe om menneskelig oppførsel og hva jeg synes vi skal være bevisst på.
Håper du vil lese. Posten ligger på min blogg her: http://www.serendipitycat.no/?p=9368
Med vennlig hilsen
Cathrine
Takk!
Takk for god og reflektert lesning! Er helt fersk i bloggverdenen, og etter noen ukers leting skjønner jeg at det er mange blogger der ute som er godt å lese. Tusen takk! Vil følge deg videre:-)