Nøkkelen til min fremtidige lykke
Som student lurer jeg på hva som skal til for at jeg skal få en lykkelig fremtid som lege. Er det noen leger som er mer fornøyd med yrkestilværelsen sin enn andre, og ikke minst: Hva er i så fall bakgrunnen for dette? Er det valg av spesialisering som avgjør, eller er det andre faktorer som spiller inn?
Hva skal til for å bli lykkelig som lege? Illustrasjonsfoto: iStockphoto / Thinckstock
Alle har vi et iboende håp om en lykkelig fremtid. Kursen vi velger, og våre holdninger på veien, spiller en stor rolle. De fleste som leser Tidsskriftet, har valgt en lang utdanning og karrierevei. Et studievalg som krever mye tid, men også styrke til å prioritere bort hyggelige invitasjoner til fordel for lange perioder med eksamenslesing, grytidlige morgener i mørke røntgenlokaler og «ufreshe» arbeidsantrekk.
Motivasjonen for å gjøre dette er den enorme gulroten i den andre enden: legeyrket. Et yrke med uendelige valgmuligheter. Du kan jobbe klinisk, med forskning, undervisning, politikk, ja som lege kan du kan til og med bli statsminister, komiker eller skuespiller! Verden ligger for dine føtter. Det er et yrke som kan praktiseres i enhver avkrok på jorden – Leger uten grenser i Sudan, overvintrende lege i Antarktis, militærlege i Afghanistan, idrettslege på skilandslaget, lege i offshore-bransjen. Du er superpopulær blant alle venner med et snev av hypokondri, og du får se deler av kroppen på fest du før bare hadde våte drømmer om.
Livet settes til side i kampen for å nå målet. Medisinstudenter trener, leser, spiser sunt, røyker ikke og snakker kun om eksamen på fest. Vår virkelighet forandres – til vi tror det er helt normalt å stikke fingeren opp i baken på fremmede mennesker og å planlegge middagen med andres tarmer mellom hendene. Vi gleder oss til å kunne være der for pasientene, redde liv, påvirke liv, den gode samtalen, høyt tempo, ansvar og masse papirarbeid. Vi gleder oss! Oppriktig.Etter fire og et halvt år på studiet rykker tiden for valg av spesialisering stadig nærmere, men før jeg velger, lurer jeg: Hvilke unge leger er egentlig mest fornøyd med jobben sin? Hva bør jeg velge? Når hjertet ikke roper høyt nok til å stake ut kursen, kan jeg heldigvis gripe til forskning på temaet, til og med fra vårt eget land. Finset et al kom i 2005 med svaret: De unge legene som er mest fornøyd med jobben sin, er de som har fedre som er leger! Gud hjelpe meg, tenker jeg. Hva med oss andre da? Det var ingen som fortalte meg da jeg valgte medisinstudiet at nøkkelen til min fremtidige lykke lå i hendene på det yrkesvalget min far tok for 30 år siden. Tenkte han noen gang da han valgte å bli lærer: «Hm. Kanskje jeg burde bli lege, slik at mine fremtidige barn som kanskje blir leger, kan bli lykkelige i sin karriere?». Neppe. Og godt for ham! For heller ikke han hadde en far som var lege.
Heldigvis er ikke historien om min fremtidige lykke over her. I samme artikkel fortelles det om en alternativ løsning. De unge legene som er mest fornøyd med jobben sin, er de som har en legepappa, og de som har et høyt nivå av opplevde kliniske ferdigheter på slutten av medisinstudiet. Nøkkelen til min fremtidige lykke ligger dermed i hendene på det medisinske fakultetet. Heldigvis?
Dagens medisinstudenter går med dette kanskje neppe en lykkelig fremtid i møte. Tilbakemeldinger fra studentene tyder på at det nettopp er mangelen på opplevelse av kliniske ferdigheter mange strever med. Manglende tilbakemeldinger og oppfølging fører til en usikkerhet i det kliniske møtet med pasienten. Undersøkte jeg riktig? Hva med kommunikasjonen, gikk den greit? Hvordan var epikrisen jeg skrev? Husket jeg det viktigste?
Min fremtidige lykke avhenger i størst mulig grad av meg selv. Jeg tar ansvar for egen læring. Jeg kvitter meg med negative grunnleggende leveregler. Jeg vedlikeholder gode relasjoner til venner og familie. Men det er altså ikke nok. Vi er som studenter avhengig av bedre oppfølging underveis i studiet. Det må tilrettelegges for kontinuitet i lege-student-forholdet, også slik at legen tør gripe inn og si: Dette fikk du ikke til, men øv deg til neste gang, så skal jeg se på det igjen. Dagens praksis er at mange kun ser studenten den ene gangen og derfor ikke kan fange opp eventuelle feil eller mangler hos studenten, eller aller helst: styrke den opplevde følelsen av kliniske ferdigheter.
Jeg har tre semestre igjen på medisinstudiet, og jeg håper jeg går en lykkelig fremtid i møte.
Jeg tror du blir mest lykkelig som lege om pasientene opplever at du tar de på alvor. At du lytter og tar deres opplevelse av situasjonen som reel og ikke er mest opptatt av å skrive på pc, avfeie og komme med lettvinte løsninger. Og at du kan innrømme at du ikke kan alt selv om du er blitt lege. Da tror jeg du får det fint som lege! Hilsen kroniker
God sagt! Takk for tilbakemelding.
Jeg tror at man må tillate seg først å prøve ut litt hvis man ikke er sikker på hvilken skuff man vil i i fremtidig yrke, sykehus, almenpraksis osv- det er bare interesse for det man gjør som er slitesterkt og som kan gi energi til både faglig og menneskelig utvikling, begge deler like viktig. Men jeg tror ikke på det å bare drive med noe-slik man gjør om man planlegger middag mens man har andre menneskers tarmer mellom hendene som det står- da bør man kanskje vurdere kokkekarriere istedetfor:-). Med det mener jeg at for å trives og for å gjøre en god jobb så er det viktig å være til stede 100% i det man gjør når man gjør det, våkne pasienter er veldig sensitive overfor – er legen tilstede for meg- eller er han/hun et annet sted med sin oppmerksomhet og interesse? Og – det er viktig for pasientens sikkerhet, selvsagt.
Det tar lang tid å erverve gode rutiner/skills ,det er en livslang utvikling det,men belønnende om man interesserer seg for faget- søke eksellens så langt det går med det man har fått utdelt av evner.
Jeg tror det ikke var så lurt å fjerne uketjeneste feks.det tilbringes for lite tid på avdelinger med deltagelse i praktisk arbeide nå tror jeg.
Tlbakemelding på det man gjør under utdannelse er vesentlig, i studiet som etterpå.Det er et livslangt studium der man hele tiden må søke ny kunnskap og revurdere kontinuerlig den gamle. Ikke ta lettvinte veier- av og til har man rett og slett ikke svaret selv- det er umulig til enhver tid å kunne alt selv, og vite svaret på alt.
Det er viktig hele tiden å søke råd og lytte til mer erfarne kolleger og se hvordan de gjør sine ting, se det som en del av sin sosiale hverdag like mye som jobb, lese fortsatt.
Å spesialisere seg i et tungt fag krever mye tilstedeværelse på jobb, idag som før, hvis man vil ha resultater og utvikling, det går ikke bra om man ikke brenner for det man gjør og vil utvikle seg til.Man er lykkelig hvis man brenner, mener jeg.Det er noe annet en å være motvillig eller måtelig interessert.Jeg tror ikke på å bli lege fordi man primært vil prioritere andre sider ved livet- det er ikke nok timer i døgnet til det , faget er meget stort og komplekst- og interessant! uansett hvilken spesialitet man velger, og krever noe mer enn lillefingeren av samme grunn hvis man vil prøve å komme inn idet, og det er hele tiden et menneske med sin kompleksitet som har en sykdom- og som må ses av legen for å få til en god helbredelse og forståelse hos pasienten av hva som skjer, hvorfor, risiko ved behandlngen, gevinst, realistiske forventninger er viktig å få formidlet.
Det er det fine -og skumle kanskje også, ved medisin,den er krevende og belønnende samtidig.Det går an å utvikle en yrkeskarriere til å bli verdens fineste yrke-da må man dyrke de positive sidene og like belastningene, og bruke belønningene- at man har hatt det store privilegium å kunne gjøre en positiv forskjell for et annet menneske, som drivkraft- faglig og også privat i form av glede over en god jobb gjort- det gir energi det:-)- ikke glemme at det er liv utenfor jobben også, som må tas vare på – i fritiden:-)
Dette er ikke oppskrift på almengyldig 100% suksess, så enkelt er det neppe, det er bare hva jeg selv tror på og hva jeg har opplevet og opplever som slitesterkt og utviklende- men også utfordrende-målet flytter seg litt hele tiden, og det er alltid noe man burde eller kunne ha gjort bedre , faglig som privat.
Det er mange dilemmaer og mange vanskelige valg som man kanskje best eller først ser konsekvensene av i ettertid- det er bra om det da ikke er for sent og uopprettelig når beslutningen er feil, det gjelder å innse feil fortest mulig, dvs følge med hele tiden på hva som skjer etter begahndlingsstart og gripe inn om det trengs.Forstå og vite hva som ikke er forventet og ønskelig forløp så tidlig som mulig. Vanskelig balanse, men faget og livet tror jeg også,er slik.
Jeg tror det er viktig å ta valg på det som skal utløse valget, ikke på noe vikarierende, og ikke hengi seg til lettvinte spekulasjoner når valget er vanskelig.
Uff dette ble langt, ikke sikkert at noen orker å lese, men jeg får ta sjansen.
Takk for langt svar! Du skriver mye jeg er veldig enig i. At legens oppmerksomhet og interesse for pasienten står sentralt i legens virksomhet går tydelig igjen i tilbakemeldinger fra pasientene, bare les “kroniker”s kommentar ovenfor. Oppmerksomhet og interesse er imidlertid et overskuddsfenomen, og jeg tror det derfor er viktig at legen lærer å ta vare på seg selv, underveis i studiet og i yrkeslivet. “Lykken er å brenne for noe, uten å brenne ut”.
Det er viktig å utdanne trygge leger, som har mot til å innrømme feil og manglende kunnskap. Veien til dette går gjennom mer veiledning og tilbakemelding.
Vi er heldige som har mulighet til å gjøre en positiv forskjell for andre i vår yrkeshverdag.
Det er veldig bra at du som student reflekterer over hva som skal til for å bli lykkelig som lege.
Mitt svar til studenter som spør meg, er:
Prøv å finn en form for legevirksomhet hvor du kjenner at du kan gjøre ditt beste.
I tillegg: forbered deg godt på alle de følelsesmessige utfordringer du kommer til å møte, slik at de ikke overarasker/skremmer deg slik at du mestrer dem på en uheldig måte for fremtiden.
Jeg har skrevet om de vanligste følelsesmessige utfordringer legene møter i sitt arbeide, en bok som kliniske kolleger har kjent seg meget godt igjen i. Men studentanmelderen i ÆSCULAP ble tydeligvis forskrekket over at hun som lege måtte regne med å møte slike utfordringer. Det synes jeg var tankevekkende. Formidler vi virkelig faget på en så idylliserende måte og unlater vi med det å forberede dere på de utfordringene som nødvendigvis kommer? (Legens utfordringer. Cappelen Akademisk 2009)
Takk for tilbakemelding, og boktips! At vi som studenter er lite forberedt på utfordringene leger møter i sitt arbeid, tror jeg mange kan kjenne seg igjen i. Kanskje er det derfor unge leger som har en far som er lege er mest fornøyd i yrket, fordi de i større grad er klar over hva de går til?
Det er i liten grad lagt opp til refleksjon rundt den følelsesmessige delen av yrket, dette er vel noe som er forventet at vi takler selv? Slik bør det ikke være. Også her er det behov for veiledning. En nyansatt HMS- ansvarlig i en nyopprettet stilling på en sykehusavdeling sa det slik: sykepleierne debriefer etter en vanskelig hendelse på jobb, men hvor er turnuslegen som hadde ansvar for pasienten? Jo, vedkommende er gått hjem alene.
For å bli lykkelig i legeyrket tror jeg det er viktig å finne en spesialitet som gir en best mulig balanse mellom følelse av krav / utfordring og samtidig (etterhvert?) mestringsfølelse. Heldigvis for helse-Norge er det mange slags folk som jobber som leger, slik at noen finner denne balansen på operasjonsstua, mens andre finner den bak elektronmikroskopet. Jeg synes rådet om å prøve flere spesialiteter er et godt råd, det er ikke lett å vite helt hvordan en spesialitet er før du har prøvd den ei stund. Og (om det er mulig) velge mest mulig ut fra egen magefølelse og personlighet, og ikke bare gjøre valg på bakgrunn av forventninger, familieforhold, osv.
Det gjelder å være nok «utpå glattisen» til at jobben ikke raskt blir kjedelig, og samtidig stadig oppleve mestring, synes jeg. Da kommer også motivasjonen for å lære mer. Og da kan du forhåpentligvis også få et meningsfullt og (glimtvis) lykkelig liv som lege.
Du bør være lyttende og ydmyk i din rolle. Når ditt studium er fullført sitter du inne med masse kunnskap, men spesielt av teoretisk art. Som nybakt lege bør du derfor ikke være redd for å spørre, ingen spørsmål er for dumme. Dine mer erfarne kolleger vil stole mer på deg og dine avgjørelser da. Veien går til mens du går den. Ikke slit deg ut, mange leger har gjort det ved for mye jobbing og vakter som unge leger. Tid til fritid, venner som ikke er kolleger-mye slikt er viktig. De fleste har jo et ønske om å spesialisere seg, bruk tid på å finne ut hva som er det du selv liker. Ikke bry deg om legers «selvrangering»; kardiolog og nevrokirurg på topp, psykiater og tilsynslege på bunn. Og for all del; ikke fall i den fella at økonomi og inntjeningsevne blir viktigere enn å være en god doktor. Selv har jeg vært lege i 27 år; fra første stund var jeg klar på at allmennpraksis var det jeg ville drive med. Men det har vært slitsomt i perioder. Legeeden har vel noen hørt om fortsatt, den har sin berettigelse idag og. Innse hvor priviligert du er, men gi deg selv ros for alle forsakelser og hardt arbeid. Bruk tid på å finne ut hva som er det rette for akkurat deg. Lykke til, det går helst bra!
Hei Elin.
Dette var jo interessant lesning – jeg er selv lege og MOR til en medisinserstudent og visste ikke at det ikke «teller» for å lykkes som lege!!! Det var jo nesten litt nedslående…
Jeg pleier å si til min datter at legestudiet i seg selv er en fest – (nesten) hver dag noe nytt! Hvert semester noe nytt! Ubegrensede muligheter til å grave seg ned i stoff, nam..nam. Det skal dere nyte hver dag, det er et stort privilegium. Så vil det modnes fram en bevisshet om hvilken «vei» du skal velge og hva som er riktig for deg. Men glem ikke at du skal være i arbeid kanskje 50 år framover fra du er ferdig med utdanningen din, så ikke drøm om at du ikke skal «skifte» eller endre kurs en eller flere ganger underveis. I det perspektivet er det ikke så farlig om du ikke er 110% sikker på å gjøre riktig valg med en gang…
Mine lykkeligste øyeblikk som lege har vært møtene med pasientene når vi sammen har fått til et opplegg/en forståelse/et tiltak/en behandling/en avslutning som begge har kjent var bra! Mitt bidrag har vært kunnskap, erfaring, kommunikasjon, handlekraft, medmenneskelighet og høflighet. Enkelt hva? Det ulykkeligste øyeblikkene i mitt legeliv har vært de gangene mine egne krav til ordentlig legearbeid har ført til at jeg forsømte barna mine – de gangene jeg ikke maktet å sette nødvendige grenser og ble oppslukt av jobben. Selv i det lange løp smaker det dårlig.
Lykke til!