Den smittsomme engstelsen
Sykeliggjør vi normalresponser? Er det i så fall tillært? Og hvilken rolle spiller negative forventninger?
Illustrasjon: iStockphoto
11-åringen tar seg til pannen med et stønn og utbryter: “Jeg tror jeg tar meg en Paracet og legger meg litt på sofaen. Den hodepinen tar snart knekken på meg.” Mor styrter ut på kjøkkenet med en bekymret mine, og mens hun blander et glass saft og vann kjenner hun engstelsen presse på. Blir det ikke skole i morgen heller? Fortvilelsen er påtrengende, og jakten på en kur øker i takt med bekymringene. Det kan da ikke være migrene i hennes alder?!
Kunnskap er en ubestridt nøkkel til god helse, men betyr det at all kunnskap er god i alles hender? Mediene kjører knallhard alarmjournalistikk: migrene, flått, hjerteinfarkt, kreft. Vi lesere orienterer oss som best vi kan. Det kan selvsagt bidra til god folkeopplysning, men det kan også gi uønskede konsekvenser. Flere alvorlige diagnoser har vanlige plager. De aller flesteav dem som får hjerteinfarkt, har brystsmerter, likevel er det ikke alltid slik at det er hjerteinfarkt. Å overtolke egne symptomer kan skape overbevisninger om egen helsetilstand, som i beste fall er tidkrevende eller kostbare, men som i verste fall er livsbegrensende og i ytterste fall livsødeleggende.
For noen år tilbake var min yngste sønn og fisket sammen med noen venner. Med hyl og skrik kom de tilbake overraskende hurtig. Det viste seg at minstemann hadde fått en fiskekrok i fingeren. Og det var slettes ikke en vanlig fiskekrok, det var en såkalt trippelkrok, altså en fiskekrok med tre mothaker på. Problemet var at det bare var to mothaker igjen på kroken, den tredje var knekt, og min yngste sønn blødde friskt fra fingeren. Jeg forsøkte forsiktig å tørke vekk blodet mens jeg bannet innvendig. Jeg som ikke liker å ta ut en flis en gang. Det var så mye blod at jeg ikke fikk øye på kroken. Den satt tydeligvis dypt, og jeg kjente et sug i magen. Vi dro derfor avgårde til nærmeste legevakt mens åtteåringen gråt i strie strømmer, og jeg forsøkte å berolige ham med en hektisk stemme.
På legevakten ble vi møtt av en sykepleier full av varme og omtanke for de minste pasientene. Min sønn ble derfor lagt ned på en benk på et bakrom, samtidig som han fikk et varsomt klapp på kinnet. Legen skulle komme så snart som mulig, forsikret hun. Sykepleieren hadde skjønt alvoret. Smertene var så infernalske at det knapt var mulig å puste normalt, så det er klart, gutten ble sliten da ventetiden drøyde.
Da legen endelig kom inn, og vi fikk forklart hendelsesforløpet, gjorde han en rask vurdering av hånden. Kroken satt så dypt at den nok hadde festet seg i selveste beinet, og da måtte det opereres. Vi ble derfor sendt til neste sykehus en halvtimes kjøretur unna. Verken mor eller sønn var spesielt høye i hatten, for mothaker som sitter fast i fingerbeinet hørtes ikke særlig lystig ut. Smertene var nå i den grad at selv ikke en utskeielse med is eller brus kunne friste. Minstemann hulket faktisk hele bilturen frem til sykehuset, og mitt forsøk på å berolige var snakk for døve ører.
Vel fremme bar det rett på røntgen, men selv ikke det gikk helt etter planen. Bildet var for dårlig, de klarte ikke å få frem kroken på en tydelig måte, så nytt røntgen ble bestilt. Ti minutter senere ble vi kalt inn til legen og fikk se det med egne øyne: Bildet var krystallklart – ikke en krok i sikte. Det var bare å tørke tårene og dra hjem. Trippelkrokens mothake var nok knekt for lenge siden, mest sannsynlig på en fisk eller av en uheldig fot i en sko. Pussig nok forsvant smertene fra stikksåret omtrent i samme øyeblikk som en real håndvask fant sted.
Hva hadde skjedd? De siste årene har det vært snakket og skrevet en del om placebo, et fenomen der kroppens egne mekanismer setter i gang prosesser som kan påvirke symptomer i positiv grad. Det har altså vært en intervensjon, der pasientene har vært overbevist om at de har fått medisin eller annen behandling mot plagene sine. Det har de ikke. Likevel har de fått en ønsket effekt. Forskerne har ennå ikke kartlagt dette til det fulle, men kunnskapen så langt er definitivt fascinerende: Din hjerne har superkrefter.
Noe det ikke snakkes like mye om, er placebos onde tvilling: nocebo. Her ser vi samme forløp som placebo, men med motsatt fortegn. Noe har skjedd. Forventningene er negative. Plagene øker, til tross for at det ikke er en objektiv årsak til dette. Fiskekroken hadde et klart svar og en hurtig løsning, og godt var det. Hva med de plagene som ikke kan gi tilsvarende fasit?
Den dundrende og tilbakevendende hodepinen. Fordøyelsen som ikke virker som den skal. Påtrengende kvalme. Verkende muskler og stive ledd. Immunsystemet i ubalanse. Hukommelsen som svikter. Søvnen som aldri blir god. Kløen som kommer og går. Den ekstreme trettheten.
I dag er mange av oss blitt våre egne medisinske eksperter. Diagnose og behandling ligger bare noen tastetrykk unna. Utmattelse blir kanskje kronisk borreliose etter et gammelt flåttbitt. Hodepine blir migrene. Vondt i magen blir matintoleranse. Forkjølelse blir influensa. Utslett blir el-allergi. Og smerter blir kroniske før du vet ordet av det.
De færreste av oss er rutinerte nok til å evne å vurdere kildebruk på nettet. En bloggpost kan plutselig sidestilles med medisinsk forskning eller en tilfeldig leges svar på egne nettsider, uten at vi reflekterer over i hvilken grad legen har egne interesser i svaret eller at han eller hun ikke har vært i reell kontakt med den som har problemet. I mangel av annen hjelp finner de plagede seg felles møteplasser på nett, og nye overbevisninger forsterkes.
I møte med diffuse symptomer kan det selvsagt ligge alvorlig sykdom til grunn, men når utredninger viser fravær av dette, kan det være starten på en destruktiv spiral for pasientenes del. Mange av oss har også fått god hjelp på veien av usikre leger som skaper frykt gjennom å utrede for mye, eller leger som eksperimenterer med selvlagde udokumenterte hypoteser og ikke minst bruk av ordet kronisk. I realiteten betyr ordet kronisk varighet over en viss tid. For oss ufaglærte vil ordet kronisk lett erstattes med livslangt og ikke minst uhelbredelig.
Egen usikkerhet kan også gi seg utslag i overdreven omsorg fra pårørende, der engstelse blir forvekslet med ekte kjærlighet. Og husk: Det du leter etter, finner du.
«Ja, mamma, jeg har vondt i hodet i dag, men du skulle ikke spurt, for jeg tenkte ikke på det før du sa det.»
Verdens helseorganisasjon har definert god helse som “en tilstand av komplett fysisk, psykisk og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lyte”. Jeg vet ikke hvilke planet de har vært på, men jeg synes personlig at kong Harald har en bedre strategi når han sier: “Jeg er frisk inntil det motsatte er bevist.”
Veldig bra skrevet, Live har mye å fare med. Noceboeffekten og placeboeffekten er veldig interessant med sterk medisinsk effekt. At hennes LP-behandling kalles trening og fritas for dokumentasjonskrav og kvalifikasjonskrav har rammet mange pasienter hardt på flere plan. Jeg ser frem til at det kreves en ansvarlig lege for all psykisk behandling av fysisk godt dokumenterte sykdommer, som for eksempel Lightning process til behandling av ME/CFS. Hennes frie spillerom kan i all hovedsak forklares med offentlig helsevesens ekstreme mangel på faglig oppdatering på sykdommen ME/CFS. Om du er en av dem som ønsker å innhente kunnskap om ME/CFS anbefaler jeg Anthony Komaroff sitt oppsumerende foredrag på nett fra 2010. Det er fortsatt mange år foran norske leger.
Tusen takk for hyggelig tilbakemelding på teksten, Tore!
Jeg er enig med deg i at noceboeffekten og placeboeffekten er veldig interessant, med sannsynligvis sterk medisinsk effekt, og at begge formidles via biologiske målbare parametre.
Det som er både viktig og bra med kunnskap om positiv og negativ forventning er at vi kan ha mulighet til å påvirke disse med egne tanker – forutsatt at vi oppdager dem – og gjør noe med dem.
Dette kan brukes av alle og kong Harald uttrykte en positiv forventning til egen helse da han sa: «Jeg er frisk inntil det motsatte er bevist».
Smil
Live
Jeg skulle virkelig ønske at jeg uforbeholdent kunne slutte meg til innlegget ditt. For jeg deler mange av tankene og tror det er en sterk sammenheng mellom kropp og sjel. Forventningene kan påvirke prosesser i kroppen, og dette bør brukes aktivt.
Samtidig har jeg sett og hørt om mange tilfeller av for sen diagnostisering. Somatiske symptomer som legen ikke fant forklaring for med de diagnostiske verktøy han eller hun brukte, og som derfor ble tilskrevet engstelse, bekymring, slitenhet eller psykiske forhold. En enkel utvei, for legen kanskje? Men noe fikk alvorlige følger for pasienten – når sykdom (bl.a. kreft) og skader fikk utvikle seg over tid.
Jeg blir skeptisk når du viser til et barn som «oppdager» at det har vondt i hodet først når mor spør. Snakker vi om et barn som har vondt i hodet, men som klarer å undertrykke smerten hvis vi ikke spør det? Er det i så fall noe vi ønsker? Hvis mitt barn har vondt i hodet, vil jeg virkelig håpe at det både kjenner etter og formidler det! (Da jeg hadde barn hjemme, kurerte vi forresten de fleste hodepiner med vann, hvile og nakkemassasje. Først når det ikke virket, kom Paraceten frem.)
Internettet er en glimrende informasjonsvei – også om helse og medisinske spørsmål! Jeg har f.eks. unngått utrolig mye revmatiske smerter (og spart smertestillende medisin) etter at jeg fant tips om å unngå jordbær, røde paprika og svinekjøtt – noe ingen lege har snakket til meg om. Jeg har også funnet tester som forteller meg at jeg ikke er dement – at mine hukommelsesglipp er typiske uttrykk for stress. Ergo mindre bekymring! Både i forkant av inngrep og under sykdomsperioder har jeg også funnet nyttig, supplerende informasjon som helsevesenet ikke ga meg.
Du mener de færreste av oss er rutinerte nok til å evne å vurdere kildebruk på nettet. Jeg tror nytteverdien for legfolk er langt større enn faren for feilbruk. Folk har til alle tider delt informasjon og råd seg i mellom i form av tradisjoner, muntlig overlevering, brev og bøker med husråd eller medisinske oppslagsverk. Internettet tilbyr nå på en demokratisk måte både den erfaringsbaserte, folkelige kunnskapen og gir samtidig tilgang til fagkunnskap som tidligere var forbeholdt en snever krets fagfolk. Kvaliteten på informasjonen varierer. Men det gjør sannelig kvaliteten på leger og konsultasjoner, også!
Hei Bente!
Tusen takk for et langt og engasjert innlegg!
Som du ser av teksten min så har jeg valgt å fokusere på en side som jeg mener det finnes lite utbredt kunnskap om. Det er trist å høre om for sen diagnostisering og det er bra å høre at du har latt deg berolige og funnet nytteverdi innen helse på internett. En sak har som kjent alltid flere sider.
Smil
Live
Jeg må si meg veldig enig med kommentaren til Bente.
«Jeg skulle virkelig ønske at jeg uforbeholdent kunne slutte meg til innlegget ditt. For jeg deler mange av tankene og tror det er en sterk sammenheng mellom kropp og sjel. Forventningene kan påvirke prosesser i kroppen, og dette bør brukes aktivt.»
Samtidig formuleres resten av det originale blogginnlegget på en måte som får det litt til å virke som om man helst burde ta ting som skjer med kroppen ens mye mindre alvorlig.
Ja, det er problematisk at VG flagger med store, prangende overskrifter om hjerteinfarkt og flått hvert år (det skaper tross alt mer frykt enn det gir kunnskap).
Ja, man finner mye rart på internett.
Men som Bente også kommenterte så er det også en glimrende informasjonsvei, og med bare bittelitt grunnleggende trening finner man helt greit frem i den store verdensveven. (Litt kritisk sans skader heller ikke).
Og måten du vinkler innlegget ditt på får det litt til å virke som om du mener vi generellt burde ta ting mye mindre alvorlig.
Selvfølgelig burde man prøve å få til en viss balanse, og man burde ikke overfokusere på sykdom eller sykeliggjøre folk uten videre. Men man skal trå varsomt for å ikke snuble over grensen til «Nei, nå må du ta deg sammen. Smertene/trettheten/kvalmen du opplever er sikkert bare overdrevet nocebo-effekt». Og da gjør man fort mer skade enn nytte andre veien også.
Jeg har slitt med mange alvorlige sykdommer hele livet og det verste jeg vet er når smerter/søvnmangelen/pustevanskene jeg opplever, som til tider helt hinsides, blir skjøvet bort med et «Det er nok ikke så ille som du innbiller deg, nå fokuserer du for mye på sykdom igjen» bare fordi jeg ikke ligger og vrir meg på gulvet. (Man går jo ofte og skjuler det etter beste evne fordi man ikke vil fremstå som syk, og jeg vil jo tro at de aller fleste gjør alt de kan for å sykeliggjøre seg selv minst mulig).
At folk blir flinkere til å kommunisere om at de har det vondt (og ikke bare holder kjeft for å ikke «bry folk rundt seg»), betyr ikke dermed at de er noe mindre reelle.
Og i tilfellet med den stakkars gutten og fiskekrokene, så syns jeg det var riktig at det ble tatt sånn på alvor, for hadde det virkelig sittet en bit av kroken i fingerbeinet hans så hadde det jo krevd rask handling. At man mens det står på som verst både er redd og føler smerte er da bare naturlig fordi man prøver å ta innover seg hva det faktisk er som foregår.. At smerten forsvinner, omtrent på sekundet, når man får vite at det ikke er noe farlig likevel er jo lett forklart med at det er en enorm lettelse å få vite at «jeg er trygg, det er over». Det er likevel ingen grunn til å ta det som noen som helst grunn til å ta neste eventuelle skade noe som helst mindre seriøst.