Den startet vel i tenårene med at lege etter lege ikke så hva de hadde foran seg, og den ene som kunne sett, flyttet jeg fra. Jeg lærte meg vel at jeg var alene, og hvordan jeg skulle «bruke» legene enklest mulig. Med veldig direkte kommunikasjon, og gjennomtenkte fremstillinger.

Legen selv er vel bare en fin fyr, som skjønte at han hadde en voksen, erfaren gåte foran seg, som han skulle behandle pent

«…forskerne fant en sterk sammenheng mellom hvor lenge pasienten hadde hatt ryggsmerter og kvaliteten på kommunikasjonen; dess lengre smertene hadde vart, dess dårligere ble kommunikasjonen vurdert å være. Kommunikasjonen ble også dårligere jo eldre pasienten var.
Konklusjonen er at helsepersonell kan utvikle en mer resignert eller mindre engasjert holdning når de forholder seg til pasienter med kroniske smerter.»

(Gulbrandsen P, Madsen HB, Benth JS, Lærum E. Health care providers communicate less well with patients with chronic low back pain – A study of encounters at a back pain clinic in Denmark. Pain 2010; 150: 458-61)

Wenche: Sorgprosesser tar tid og det er umulig å vite hvor lang tid det tar, som de fleste etterhvert erfarer. Noen ganger er det kanskje legens viktigste jobb etterhvert: å hjelpe pasienten til nyorientering? Har vi verktøyet: kompetansen og de organisatoriske rammene til å gjøre det?

Jevnlige møter mellom lege og pasient er viktig for begge parter! Om en skal innlede et gjensidig og forpliktende partnerskap må en i alle fall vite om hverandre og hvor den andre er i sin prosess.

Toril: Jajamennsann… Takk for ny tanke! Det er jo selvsagt godt ment, i tillegg til at det nok er dette ønske om å årne litt sånn at det blir «riktig». Hvordan reagerer du da, når du møter den som vil «fikse» deg? Hvordan reagerer de, på din reaksjon?

At h*n forklarer på en måte jeg forstår hva evt pröveresultat betyr, hvorfor jeg skal ta de og de medisinene, hvilke bivirkninger jeg kan forvente og ikke. At medisinene også fungerer sammen med hverandre.
At h*n hjelper med å finne lösninger i hverdagen ved å sende meg til ergoterapeut for hjelpemidler samt läre å fungere på en energieffektiv og skånsom måte for kroppen, eller annet som kan underlette så jeg er selvhjulpen.
Bli sendt til sjukgymnast for å läre enkle övelser som holder kroppen i gang uten å bli utmattet.
Få hjelp med å komme gjennom sorgprossesen man må igjennom når man blir kroniker. Läre å finne verdier og livskvalitet i den nye livssituasjonen.
At det er et samarbeid mellom legen og andre instanser jeg må forholde meg til – det väre seg spesialister, behandlere eller NAV.
Jevnlig oppfölging – om ikke annet hver tredje måned for å diskutere medisinbruk, behandling, evt ny forskning på område og endringer i helse, livssituasjon osv.

Både legerollen og pasientrollen er under utvikling og brytning. Det er naturlig, bra og nødvendig – og kanskje også vanskelig?

Jeg skulle gjerne sett flere modige kollegaer reflektere høyt her inne. Hvem skal debattere legerollen, om ikke legen selv?

Det er mye bra som sies på twitter. Denne kom forbi i min feed:

«Og jeg vet at leger som ser og forstår seg selv, er de som ser og forstår pasientene. <3"

Jeg synes dine refleksjoner står fint uten at jeg roter med dem.
(Det er mye man ikke tenker på før man selv blir syk!)

Det høres ut som et bra og likeverdig partnerskap!

Hvordan kom dere dit?