Eksperter på overvekt og fedme?
Med fare for å slå inn en åpen dør; en fitnessinstruktør sa her forleden at hun vet det er mulig for alle tykke å bli tynnere. Hun lanserte poenget, hoppende engasjert i en TV-sendt debatt om fedmekirurgi . Holder påstanden mål er hun alene i verden om å ha løsningen på fedmeproblemet. Temaet går igjen på ulike blogger om livsstil og helse, det debatteres friskt og ganske freidig. Tjukke unger er utsatt for omsorgssvikt, de blir ikke sett av sine foreldre og blir sin tjukke mors ”drinking buddy” er blant karakteristikkene. Ta barn med vektproblemer ut av hjemmet, fòr dem tre ganger for dagen med statlig finansiert mat og tving dem til aktivitet, blir det foreslått.
Ta seg sammen sa du? Jada, gang på gang... Ill: iStockphoto
Jeg undres over at selvlærte ernæringsentusiaster og treningsfantaster omtales i media som ekspert på overvekt og fedme. De har smått med formell kompetanse fra relevante fag og egen forskning, og desto mer av personlig begeistring for friske, faste og formede kropper. Høye på selvbruningskrem og stinne av zumba og spinning dukker de opp i sosiale og riksdekkende medier med tabloide statements: «man har ikke fedme, man er feit». Masse ”likes” og delinger følger i kjølvannet, endelig noen som setter skapet på plass! De siste ti årene har jeg gjennom faglige utviklingsarbeid og forskning fordypet meg i nettopp spørsmål som hva vi har og er når det kommer til kroppen. Særlig har jeg vært opptatt av forholdet mellom å ha og å være kroppen når en er tykk. Å undersøke slike spørsmål fordrer interesse for og nysgjerrighet på hvordan det erfares av den enkelte å leve som tykk. Ekspertene jeg blir presentert for, er visst ingen av delene, verken interesserte eller nysgjerrige. De vet og de vil ha fettet vekk. De skriver og snakker i store bokstaver til store kropper, snart må vel (tjukke) folk høre?
I egen forskning har jeg sett at den som er tykk har lang erfaring med ekspertisen, kjenner gjerne deres råd ut og inn og har ofte forsøkt å følge dem gjennom utallige slankekurer i lange slankekarrierer. Det er imidlertid slankekarrierer med et repeterende forløp; ned i vekt og så opp igjen. På ulike tidspunkt i prosessen med å gå ned i vekt blir det for mange for tungt å prøve å bli lettere. Flere forhold kan belyse hvorfor det blir slik og paradoksene står i kø. Mens målet er å bli friskere av en livsstilsendring, kjenner flere at de tvert i mot kan bli syke av det. De erfarer å bli for opptatt av kaloritelling, veiing og hvilepuls og at endringen trigger en tvangsmessig oppmerksomhet mot kropp, vekt, mat og trening. Diettene virker, men på langt flere og mer dyptgripende områder enn badevekta. Konsentrasjonen på jobb går føyken, relasjoner forskyves og forandres. Individuelle og meningsfulle livsmønster av tid og sted, rytmer og emosjoner, berøres og bryter sammen. Hele tilværelsen snus på hodet, kan noen fortelle, og veien blir kort til å droppe hele greia. Ta seg samme sa du? Jada, gang på gang, sier informantene i min forskning. Hørte jeg manglende motivasjon? For de fleste av dem er det adskillig vanskeligere å motivere seg for å droppe nedbrytende kurer og kurs, leve med fedmen og tåle seg selv som tykk. Mangel på viljestyrke? Tja, prøv selv, snu opp ned på vaner og rutiner, slutt for eksempel å trene hvis du liker det og si til deg selv at dette skal vare livet ut. Viljestyrke?
Den bloggende fintnessdronningen får pludre videre i aviser og på frokost-TV. I media blir slike inderlig fremførte personlige meninger utfyllende promotert. Når en lever av å få folk opp i puls og ned i vekt er oppslag, treff og bloggtrafikk god butikk, og for alle kommersielle aktører er det en god nyhet at flere er tykkere enn før. Markedet vokser, bokstavelig talt, og mediene formidler villig reklamen. Det ekspertøsene virkelig er eksperter på er å forføre media. De vet å forme seg selv og innleggene sine for å slippe til med hele sitt kommersielle produktspekter i mangfoldet av kanaler. Går vi budskapet deres inn på klingen, så koker det ned til at alt var bedre før, og folk må ta seg sammen, eller politikerne må på banen. Som hektiske utgaver av Tårnfrid på høyoktan står de ved panelbordet og roper ut det folk vil ha. Lette svar på tunge spørsmål. Et genialt mediegrep, godt for bisnissen, men sørgelig tynt for den som er tykk.
FOR et herlig innspill!!
Begrepet «slanking» er STOR industri; nettopp fordi det i utgangspunktet er inneforstått med en livslang spiral av preparater, zumbabomber og nederlag. Det er ikke uten grunn at det blåses stort opp når noen faktisk har greid å gå ned i vekt. Tenk; han/hun greide det umulige!!
Alt sitter mellom ørene…
Takk for at du ser ting fra en fornuftig synsvinkel
!
Et godt innlegg! Jeg grubler på hva som er koden for å få slankingen til de som er overvektige og har dårlige erfaringer med jojoslankingen til å gå varig ned i vekt….? Jeg ser også det økende markede for kortvarig slanking som reklamerer for rask men kortvarig slanking… Hvordan skal vi få til at de vi aller helst ser slanker seg faktisk får det til??
Ja, det er mye å lure på og å finne mer ut av når det gjelder overvekt og fedme. Jeg tror ikke «koden» finnes, men vet at den enkelte som dette angår har mye kunnskap selv om sin situasjon. Det er kunnskap som får liten plass når alle rundt «vet» hva som må til. Vesentlige sider ved det å være tykk som kan ha betydning for hvilke tiltak som kan hjelpe, blir dermed ikke aktualisert. Kanskje begynne der?
Gro virker provosert over at andre, som ikke leser 10 artikler om dagen, uttaler seg om fedme-behandling. Jeg er for så vidt enig med Kari Jaquesson (som jeg regner med hun henviser til) i at alle tykke kan bli tynnere! Det er ikke dermed sagt at det ikke er en veldig krevende prosess som innvirker på en rekke områder.
Synd hvis debatten rettes mot hvem som kan uttale seg.. i stedet for hvordan man best kan oppnå langtidseffekt av livsstilsintervensjon.
Ydmykhet i forhold til at det er nettopp noen dyktige,nysgjerrige og interesserte personer i treningssenterbransjen er også på sin plass. Kari jaquesson og Yngvar Andersen har mye samtale med personer som sliter med overvekt mens Gry analyserer data og skriver metode!
Vekt og vektregulering er komplisert, og man kommer innen forskningen på dette ikke utenom kompliserende fenomener som «fetal programming», «genvarianter» osv. Studier vedr fedme, BMI/midjemål/midje-hofte-ratio osv, slår hverandre litt ihjel mtp den risikoen fedmen i seg selv måtte utgjøre for helse, eller hvorvidt den bare er et ofte ledsagende fenomen assosiert med andre selvstendige risikofaktorer. Problemet er bare at disse nyansene ikke er innarbeidet i folkesjela, der overvekt og fedme ennå i stor grad oppfattes som noe personlig «moralsk», der det hele dreier seg om å evne å ta seg sammen eller ikke.
Det man nå ser mer og mer innen forskningsmiljøene på helse og livsstil, er at man må få bort fokuset fra kroppsmasse og flytte dette til fokus på fysisk aktivitet, totalt uavhengig av vekt og kroppsbilde. Og få fokuset bort fra kalorier og «næringsstoffer» til fokus på å spise ekte (ikke-bearbeidet) mat. Mat skal være en positiv del av livet og fysisk aktivitet skal være lystbetont, ikke bare ennå et område der mange opplever tap og falitt. For DET gir ikke helse.
Og ikke minst må vi få innført et skikkelig helsetilbud til de som sliter med overvekt. For overvekt er ikke bare kropp og gener og vaner og mangel på trening. Det rammer sjel og psyke, og det angår også familiene til de det gjelder.
Alle funksjonsfriske kan gå ned i vekt om man tar bort dem som opplever vektøkning som følge av alvorlig sykdom eller medisinering så betviler jeg at det finnes unntak.
Problemet er motivasjon, miljø, tiltak, energi, vilje og lyst.
For noen (som f.eks undertegnede) oppnår man svært raskt resultater, men for andre må man jobbe enormt hardt for å oppnå resultater.
Den som skyter gullfuglen er den personen som finner koden som gjør at mennesker som er syklig feite faktisk er villige til å gjøre noe med det.
Folk som røyker vet at det ikke finnes noen positive sider ved røyken, tvert i mot vet de at det kan bidra til å forverre helsen dramatisk. Alikevel er det vanskelig å motivere seg for å slutte for mange.
Det samme gjelder de som er så overvektige eller feite at det allerede har gått på helsa løs..det er for mange, ikke motivasjon nok.
Alle kan gå ned i vekt, problemet er alt for mange sitter på rævva og venter på at noen skal finne opp slangepilla som fjerner fett og bygger muskler samtidig som de kan se favorittprogrammet sitt på TV.
Og satt på spissen – er man 164 cm høy og veier 107 kilo…da er man ikke overvektig, da er man feit og slutter man å kalle feite for overvektige så kanskje de skjønner at de må gjøre noen selv også..
Aller først – Gro Rugseth er tydelig indignert over at «selvlærte ernæringsentusiaster og treningsfantaster omtales i media som eksperter på overvekt og fedme. De har smått med formell kompetanse fra relevante fag og egen forskning». Jeg er en av dem! Jeg har en lang utdannelse, men ikke fra «relevante fag». Men min utdannelse har lært meg en ting, jeg kan lese faglitteratur. Og de siste 15 årene har jeg gjort nettopp det innen det Gro Rugseth mener er «relevante fag». I tillegg har jeg klinisk erfaring fra hvordan et endret kosthold har påvirket mer enn 20.000 overvektige mennesker, mange også med de flest vanlige livsstilssykdommene. Så beklager Gro Rugseth, en generell karakteristikk av alle som ikke har tilbrakt 6 år på universitetet innen «relevante fag» burde du ha spart deg. Det er lenge siden akademia hadde enerett på kunnskap. Hadde du vært mer konkret i din kritikk hadde vi vært enige, alle forstår hva du sikter til.
Det er ikke et problem å finne ut hvorfor mennesker blir overvektige. Det er også enkelt i teorien å vite hvordan mennesker med en enkel omlegging av kosten kan gå ned i vekt. Problemet er at mennesker ikke vil endre kosthold, det er faktisk noe av det siste det er mulig å få voksne mennesker til å gjøre. Det kan til nød skje i en kort periode for så å gå tilbake til det som kalles et «normalkosthold». Det blir derfor kalt jo-jo slanking, men årsaken blir sjelden referert – mennesker går tilbake til det kostholdet som i utgangspunktet gjorde dem overvektige, og i mange tilfeller også syke. Betyr det at det var slankedietten som var feil, eller..? Og det er her Håvard Solstad i et tidligere innlegg kommer med den befriende setningen: «Den som skyter gullfuglen er den personen som finner koden som gjør at mennesker som er syklig feite faktisk er villige til å gjøre noe med det». Bedre kan det ikke sies! Og så kan vi sikkert være uenige i mangt og mye om de forskjellige diettene, men det må starte med at mennesker må være villige til forandring.
Tester jeg har foretatt i samarbeid med et laboratorie viser med all tydelighet at vi mennesker reagerer helt forskjellig på samme mat. Her kan det være relevant å innføre ordtaket «på seg selv kjenner man ikke andre». Hos noen vil det oppstå en helt feil hormonbalanse og en kraftig fettlagring til tross for at kostholdet nesten er uten fett. Hos alle – overvektige eller ikke, så vil hjernekjemien over tid endres slik at det oppstår en kraftig avhengighet. Disse mekanismene er godt kjent og virker kraftigere jo mer disponert en person rent genetisk er for overvekt. For sykelig overvektige er det vanskeligere å slutte med raske karbohydrater enn det er for en narkoman å kutte ut heroin. Jeg stiller gladelig opp og gir 5 sykelige overvektige gratis diett i ett år om de forplikter seg til kun å spise dietten og ikke noe annet. Jeg stiller kun et krav; Gro Rugseth skal følge prosjektet og skrive en sluttrapport når prosjektet avsluttes.
Problemet er ikke å forstå hvorfor vi blir overvektige, eller hvorfor vi pådrar oss helt nye livsstilssykdommer. Problemet er å forstå hvordan forskere, helsevesenet og våre ernæringsmyndigheter kan tro at våre gener er tilpasset en ernæringspolitikk som ikke tar hensyn til individets behov, men i stedet har fokus på en bærekraftig global forsyningssituasjon.
Av de lærde på området har vi forstått at våre gener utvikler seg med 0,02 % på 50.000 år. Det er derfor vanskelig å forstå hvordan noen tror at vårt stoffskifte skal kunne håndtere et kosthold der 70 % av det vi spiser består av mer eller mindre ukjente næringsmidler.
Denne kan være relevant også i fedmedebatten..
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Det-udelte-mennesket-6728808.html#.T4Cfi-0W-vU