Reservasjonsrett eller sivil ulydighet?
Det er satt i gang en underskriftsaksjon for å beholde reservasjonsretten for leger. Jeg synes det er ryddig av Legeforeningen å slutte seg til at leger ikke skal ha anledning til å reservere seg mot pasientrettigheter nedfelt i norsk lov.
Ill:iStockphoto
Hittil har debatten om reservasjonsrett for leger i stor grad dreid seg om kristen seksualmoral på kollisjonskurs med de av fellesskapet godtatte normer, nedfelt i lov om eksempelvis selvbestemt abort, rett til prevensjon og fertilisering av homofile. Vi som er ikke-troende, har også en etikk. Noen av oss synes f.eks at abort er etisk problematisk. Jeg bruker mye tid på å drøfte tvil og moralske dilemmaer med mine abortsøkende dersom de åpner opp for det. Trolig har jeg vært med på å «redde» flere barn til livet på den måten enn om jeg hadde reservert meg. Selv har jeg økologiske anfektelser knyttet til masseforskriving av hormoner til hele kohorter av unge kvinner i store deler av deres fertile liv. Jeg prøver å jobbe på en måte som åpner for slike refleksjoner hos dem de gjelder. Etikk er integrert i praksis.
Spørsmålet om reservasjonsrett er større enn tilhengerne så langt har åpnet for. Stadig flere norske leger vil ha sin bakgrunn fra andre kulturer og ulike verdiunivers. Tilhengerne av reservasjonsrett mener at leger – ut fra egen overbevisning og hjemlet i eksempelvis religion – skal kunne nekte pasienter behandling som de etter norsk lov har rett til. Samtidig påberoper de seg yrkesforbud når de ikke får en offentlig kontrakt der kravspesifikasjonen faktisk inneholder det de reserverer seg mot. Skal en lege som velger å ta seg jobb i akuttmottak, kunne nekte å gi blod ut fra egen overbevisning om at blodoverføring er synd? Blir det yrkesforbud å si at hans praktisering av sin religiøse tro gjør ham uskikket til å inneha jobben? Reservasjonrett betyr også at én lege i en liten flerlegepraksis, for eksempel turnuslegen, kan bli sittende med alle de abortsøkende fordi resten har reservert seg. Er det etikk?
Opp mot den individuelle reservasjonsretten vil jeg stille den sivile ulydigheten. Å reservere seg betyr å holde eget konsultasjonsrom fritt for urene handlinger, for deretter å eksportere synderen/synden til den antatt litt mindre etiske kollegaen borte i gangen. Jeg kaller det skinnhellig, dessuten en ekkel måte å «syndiggjøre» det svakeste leddet – den som søker hjelp. Jeg skal gå så langt som til å si at jeg tror en del kolleger ønsker akkurat den effekten. Sivil ulydighet er derimot en kampform. Det betyr å stå opp mot makten, å organisere et «nei», å kjempe for det man tror på. Det koster. Da risikerer man eksempelvis å miste jobben. Den dagen staten lovfester pasientenes rett til assistert selvmord, vil jeg selv velge en slik vei: nekte, sparke oppover, hyle i avisspaltene, eventuelt lenke meg fast til undersøkelsesbenken. Men reservere meg, for deretter å sende min gode kollega ned på sykehjemmet for å effektuere oppdraget slik at kommunen blir fornøyd? Aldri!
Jobben som lege i førstelinjen medfører daglige etiske utfordringer, en balansegang mellom pragmatisk tilpasning og høy fagetisk standard. I verdens rikeste land bidrar de fleste av oss på ett eller annet vis til fråtsing, sløseri og grådighet. Syndig alt sammen. Vi skriver ut piller vi ikke vet nok om, eller til og med er sterkt skeptiske til (Ritalin er min kamel). Vi henviser til diagnostikk og behandling vi innerst inne anser unødvendig eller til og med kontraindisert, fordi pasienten ber eller truer eller påberoper seg en rett. Vi søler bort fellesskapets ressurser på en dårlig dag i form av romslige sykemeldingsblanketter og slappe MR-rekvisisjoner.
Motsatsen til individuell reservasjonsrett er kollektiv moral og å plage seg selv og andre med etiske dilemmaer. På vårt kontor spiser vi alltid felles lunsj. Diskusjoner om religion, politikk, synd, moral og for den saks skyld hva som er hellig, står ikke sjelden på dagsordenen. Slik sett er det fint å jobbe i et mangfoldig fellesskap. Vikarer og turnusleger fra andre kulturer og religioner bidrar gjerne, det handler om å åpne opp. Slik ivaretas en kollektiv bevissthet om hvor vanskelig det faktisk er å være et godt menneske. I verden.
Takk for et engasjerende innlegg om et viktig tema.
Swensen trekker frem eksempler på at legers ønsker om reservasjon kan være vanskelig å etterkomme: Blodoverføring i akuttmottaket, og reservasjon i tilfeller der mange andre kolleger også har reservert seg. Olav Fredheim og jeg nevner begge disse eksemplene i vår kronikk om reservasjonsrett i Tidsskriftet (http://tidsskriftet.no/article/2185259), og er der enig i at reservasjon ikke skal aksepteres i disse tilfellene. Det generelle prinsippet er: Hvis reservasjon medfører for store byrder for pasienter, kolleger og arbeidsgivere, er det uakseptabelt.
Angående anklager om ”skinnhellighet”: Forsøk å se dette fra abortmotstanderens perspektiv. For ham eller henne kan det å henvise til abort fortone seg som et betydelig bidrag til at et menneskeliv går tapt. Å ikke ville ha med dette å gjøre, er ikke skinnhellighet, men å følge sin samvittighet i et spørsmål om liv og død. Det er derfor reservasjons-problemstillingene er i en annen og viktigere kategori enn eksempelvis de andre etiske utfordringene Swensen trekker frem (”søle bort fellesskapets ressurser”, etc). Som vi skriver i kronikken, er det når legens virkelig dype oppfatninger står på spill, at han/hun opplever et behov for ikke bare diskusjon på pauserommet, men å kunne følge sin samvittighet ved å reservere seg. Swensens siste avsnitt setter for øvrig opp et falskt dilemma: At en lege reserverer seg er ikke til hinder for grundige og gode diskusjoner med kolleger om etiske dilemmaer.
Som vi argumenterer for i kronikken, bør reservasjon skje på mest mulig smidig måte: ”Pasienten bør så tidlig som mulig informeres om at legen vil reservere seg. Dersom pasienten opplyser om kontaktårsaken ved timebestilling, er det trolig mest smidig og skånsomt at pasienten allerede da får informasjon både om legens reservasjon og om hvordan pasienten skal gå frem for å få ivaretatt sin rett til helsehjelp. I de tilfellene legen selv skal formidle sin reservasjon til pasienten, er det viktig at legen gjør dette med omtanke og uten fordømmelse.” Om noen bevisst driver ”syndiggjøring” er dét altså ikke bra. Men jeg kan ikke se at det at noen få kan tenkes å misbruke reservasjonsretten på denne måten er noe spesielt godt argument mot reservasjonsrett.
Swensen ville selv foretrekke sivil ulydighet fremfor reservasjonsrett, det synes jeg var interessant, og jeg kunne godt tenke meg å høre enda mer om begrunnelsen for dét.
[...] Elisabeth Swensen på Tidsskriftets blogg: “Reservasjonsrett eller sivil ulydighet?” [...]
Inntil regjeringens rundskriv kom i høst, har situasjonen vært noe i nærheten av det Elisabeth Swensen argumenterer for. Allerede ved innføringen av dagens abortlov var det distriktsleger som informerte Fylkeslegen og Sosialdepartementet om at de av samvittighetsgrunner ikke kunne henvise til provosert abort. De fikk da beskjed om at det å henvise var en forpliktelse etter loven, men at de ikke ville bli utsatt for sanksjoner så lenge pasienten fikk oppfylt sin rett til selvbestemt abort gjennom henvisning fra annen lege. Dette var en form for sivil ulydighet som ble akseptert av tilsynsmyndigheter og departement, og som etter hvert ble en innarbeidet og akseptert reservasjonsmulighet selv om det ikke var en reservasjonsrett i juridisk forstand.
Nå har Helse- og omsorgsdepartementet gjennom sitt rundskriv signalisert at slik sivil ulydighet ikke lenger aksepteres. Konsekvensene forventes å være oppsigelse av fastlegeavtalen og/eller sanksjoner fra tilsynsmyndighetene. For en fastlege med dyp overbevisning og integritet finnes det da to alternativer; enten å slutte som fastlege eller å fortsette sin sivile ulydighet. Fordi ulydighet ikke aksepteres, vil resultatet over tid uansett bli at leger med en dyp overbevisning om at det er galt å henvise til abort, fjernes fra allmenmedisinen. Da blir mangfoldet mindre, og de gode diskusjonene i lunsjen i Seljord blir nok mindre spennende. Dersom man vil unngå dette, har man to alternativer; enten å trekke tilbake rundskrivet eller å lov- eller forskriftsfeste reservasjonsmuligheten. Disse to alternativene har hver sine styrker, og begge er i våre øyne gode alternativer.
At det i fremtiden må være rom for enten en juridisk reservasjonsrett eller fravær av sanksjoner mot sivil ulydighet på dette området, illustreres godt av Swensen sitt eksempel med legeassistert selvmord. Vi støtter helhjertet hennes ønske om å gjøre motstand på alle tenkelige vis dersom dette skulle bli et tilbud i den norske helsetjensten. Men med den autoritære tilnærmingen som Helse- og omsorgsdepartementet legger opp til i møte med de etiske dilemmaene, ville man etter en kort og intens motstandskamp se at legene med de mest kritiske stemmene var fjernet fra faget. Ønsker vi det dersom legeassistert selvmord blir innført? Ønsker vi det når det gjelder abort? Om vi ikke ønsker det, trenger vi en reservasjonsmulighet.
Olav Magnus S. Fredheim
Styreleder, Norges kristelige legeforening
Mitt poeng er at individuell reservasjonsrett som handlingsalternativ er etisk tvilsomt, slapt og feigt. Den «samvittighetsfulle» legen toer sine hender, lukker døren men sørger for at ugjerningen (i deres øyne) blir gjennomført av en annen kollega. Ingen sanksjoner, ingen kostnad, ingen konsekvens – annet enn for dem som rammes av denne eksporten av samvittighet: den hjelpetrengende og de ikke-reseverende kollegene. Sivil ulydighet derimot krever mot og medfører risiko. Poenget er jo nettopp at ulydigheten avføder sanksjoner og kamp om definisjonsmakt. Sivil ulydighet skaper støy og virvler opp debatt. Sivil ulydighet er å gå i krigen med fredelige midler. Å resevere seg krever ingenting, ikke en gang at man kjemper for det man tror på. Tvert om gjør de som reserverer seg krav på beskyttelse mot ubehag og konsekvenser. Selv for en ateist er det vanskelig å se at en slik tilpasning av etikken er i tråd med Jesu eksempel – i den grad han er relevant for debatten.
Jeg er helt enig med Elisabeth Swensen når hun skriver om «skinnhellig» og om «å syndigjøre andre kollegaer». Jeg forstår ikke hvorfor de som kjemper for reservasjonsrett går i denne rettningen (at legen må finne andre kolleager som skal gjøre jobben).
Det å si til en pasient (kunde i dette tilfellet) at «jeg vil ikke gjøre det men jeg har ordnet en konsultasjon hos min kollega her, værsågod» er egentlig det samme som å gjøre det selv. Samme deltakelse!
Vi kunne stå samlet og helt klar at vi ikke vil delta og IKKE HJELPE kvinnen i det hele tatt, slutt, og vi har sjanse å vinne kampen fordi det som den totalitære regjenringen lager er helt fra et annet verden og er egentlig lett å bekjempe men de som kjemper for reservasjonsrett lager en veldig farlig utvei for regjeringen!
En utvei som vil overkjøre samvittighet til legene i samme grad.
Det hele er jo kamp om samvittighet og ikke om noen kvinners rettigheter, forstår de troende det ikke, eller hva??? De vil jo knuse vår samvittighet, det er det de vil, kvinne eller lesbiske er bare en måte/redsel for å gjøre det.
Vi må ikke hjlepe dem.
Med all respekt, jeg synes det du skriver vitner om en total mangel på andre menneskers følelser og forståelse for kristne men også muslimers religiøse overbevisning.Det oser av hele innlegget ditt en forakt for de med annet ståsted enn deg selv. Du skriver bl.a om å benytte reservasjonsretten: «Jeg kaller det skinnhellig, dessuten en ekkel måte å «syndiggjøre» det svakeste leddet – den som søker hjelp. Jeg skal gå så langt som til å si at jeg tror en del kolleger ønsker akkurat den effekten.» Dette er å tillegge andre mennesker kyniske hensikter/egenskaper. Faktisk stygt og sårende lesestoff for alle som er uenig med deg. Det fremstår veldig spydig og nedsettende mot muslimske og kristne leger som hittil har valgt å reservere seg mot noe de faktisk anser som drap på ett lite menneske.
En annen sak er at dersom muslimske fastleger utestenges fra å kunne være fastleger pga at reservasjonsretten oppheves så vil det ikke bli noen muslimske/arabiske fastleger heller.Hvilket tap vil ikke det være for det flerkulturelle Norge?
Jeg har den dypeste respekt for kolleger med andre livssyn enn mitt eget. Selv inngår jeg mange vanskelige kompromisser daglig i mitt virke som lege i det oljerike, offentlige Norge. Likeledes har jeg ofte diskusjoner med pasienter og kolleger om etikk og forvaltning av faget. Hva er klokt? rett? forsvarlig? Jeg antar at disse samtalene er med på å forme min (og andres) praksis i en retning. Ida Sindre Hoff og flere av de som forsvarer reservasjonsretten ser ut til å mene at de har rett og plikt til å utøve yrket sitt i henhold til sin egen private hustavle, selv der denne kommer i konflikt med pasientrettigheter og norsk lov. Samtidig krever de retten til å inneha offentlige legejobber der denne konflikten er åpenbar (eksempelvis som fastlege for en populasjon). Jeg kan ikke fatte hva som er så etisk ved å eksportere et samvittighetsproblem til nabokollegaen over gangen? Hvorfor ikke velge en annen legejobb der dette ikke er en aktuell problemstilling? Og hva i all verden har arabere (!) med denne debatten å gjøre? Det kan nesten leses som en rasistisk antagelse om at arabere a priori antas å være på samme lag som kristenfundamentalistene. Jeg tror de fleste kolleger fra den arabiske verden vil betakke seg. Forøvrig har jeg hatt gleden av å arbeide sammen med kristne, muslimer og hedninger i løpet av mine mange år som allmennlege. Samvittighetsfulle alle sammen. Jeg tror vi ville ha følt at fellesskapet ble fattigere ved at en eller flere skulle ha resevert seg fra det vi alle synes er vanskelig. Å dele byrdene, også de vanskelige moralske dilemmaene, er det jeg oppfatter som vårt felles verdigrunnlag. Jeg har ingen respekt for kolleger som bare snur ryggen til og lar andre bære det tyngste lasset.
»Den dagen staten lovfester pasientenes rett til assistert selvmord, vil jeg selv velge en slik vei: nekte, sparke oppover, hyle i avisspaltene, eventuelt lenke meg fast til undersøkelsesbenken. Men reservere meg, for deretter å sende min gode kollega ned på sykehjemmet for å effektuere oppdraget slik at kommunen blir fornøyd? Aldri!»
Jeg håper Swensen husker dette om den dagen skulle komme at dette blir en lovfestet pasientrett og et flertall av norske leger støtter loven og er villig til å assistere ved selvmord, mens egen samvittighet forbyr å bidra til å ta liv.
Det er nøyaktig samme dilemma som leger som vurderer abort som å ta et menneskeliv står i. Ønsker vi et samfunn der hele yrkesgrupper lovpålegges å bidra til og ta liv?
For øvrig forundrer det meg hvor mange fordommer Swensen legger for dagen i forhold til sine meningsmotstandere og hvilke karakteristikker hun har av dem.
Interessant innlegg. Reservasjonsretten kan utvilsomt være problematisk for de berørte pasientene. De får høre at legen mener det aktuelle helsetilbudet er så moralsk forkastelig, at hun eller han ikke engang kan skrive ei henvisning.
Flere momenter i et innlegg i Bergens Tidende, «Legar med grenser» (http://www.bt.no/preik/Legar-med-grenser-2653547.html#.TzvHvFGs97Q). Er det slik at leger står i ei særstilling som yrkesgruppe, og ut fra egen overbevisning kan velge hvilke arbeidsoppgaver de vil utføre?
Sverre Myren,
legestudent
«Er det slik at leger står i ei særstilling som yrkesgruppe, og ut fra egen overbevisning kan velge hvilke arbeidsoppgaver de vil utføre?»
Alle mennesker kan velge hvilke arbeidsoppgaver de vil utføre – slik har det vært siden slaveriet oppphørte på 1800-tallet. Selv soldater kan velge siviltjeneste.
Det man derimot ikke kan, er å søke en stilling – betalt av samfunnet – for så å si at min ikke ønsker å utføre enkelte av de oppgavene som stillingen krever. Da får man heller gjøre noe annet å leve av.
For ordens skyld: Jeg synes også at en del av de oppgavene statsansatte leger blir tvunget til å utføre er moralsk og etisk forkastelige. Derfor er det da også en del jobber jeg aldri har søkt.
Dette er også feil som gjentas i flere media.
Først lager staten (bevist!) et system hvor det i praksis finnes ikke privat helsetjennester (f. eks. katolske nonnedrevet sykehus ble tvunget til å slutte når staten forlangte at de må tilby abort – de ble bare nedlagt av staten med en gang for noen år siden) og nå sier flere at legene bør åpne privat praksis uten å få statlig støtte! Det finnes ingen sånne muligheter! Hvilke pasienter skal komme og betale selv??? Er det en spøk? (til og med private spesialister fungerer bare fordi de får statlig betaling de facto)
Hei Swensen! Du skriver du har respekt for andre livssyn enn ditt eget men du skriver du har ikke respekt for legene som er uenig med deg i dette med reservasjonsretten (de som overlater de tyngste oppgavene til andre som du skrev). Det er din mening og det respekterer jeg 100 prosent at du har din mening,selv om jeg ikke er enig. Det skulle bare mangle vi lever jo i ett demokrati.
Utfra hva som har kommet frem i media var det kristne leger det var snakk om hovedsaklig som stod bak dette opprøret, det er derfor grunn til å automatisk tenke at dette hadde med deres livssyn å gjøre. Nå har det seg slik at i Islam er det også ett slags forbud mot abort (dog litt annerledes ettersom de har ett annet syn på når fosteret får en sjel, hvis jeg ikke har misforstått) og det er da naturlig å tro at en del muslimske leger også verdsetter en reservasjonsrett. Det var på ingen måte noe rasistisk ment å påpeke dette. Jeg forsøkte å utrykke en bekymring for at statens påbud for fastleger kan skape problemer for enda flere leger enn de som vi har hørt om til nå. Jeg respekterer selvfølgelig at du har dine meninger, og både som helsepersonell og menneske bør man respektere kollegaer, og pasienter SKAL man respektere, uavhengig om man er enig eller ikke i etiske problemstillinger.
Det jeg lurer på mest i forhold til denne saken er at fastlegene som gjør opprør, de hadde faktisk en reservasjonsrett da de tiltrådte i stillingene sine. Staten/kommunen som arbeidsgiver står jo helt klart til å utforme stillingsbeskrivelser til sine ansatte som forrige kommentator skrev, og da sier det seg jo selv at nye søkere til fastlegejobber må la være å søke disse jobbene hvis de mener de ikke kan utføre det som blir pålagt dem av arbeidsgiver. Men hva med dem som allerede er ansatt? Har arbeidsgiver rett til å forandre stillingsbeskrivelsene deres og sparke disse legene som krever å jobbe slik de hadde avtale om fra sin tiltredelsesdato?
Jeg var turnuslege i Gvarv i 2005 og hadde gleden av å ha Elisabeth Swensen som gruppeveileder. Det var mange interessante samtaler om legerollen som har påvirket meg i stor grad siden.
Jeg er litt skuffet denne gang over dine harde utspill frodi jeg føler de undergraver mye av det jeg lærte den gang. Legerollen innebærer etter mitt syn i første rekke et ansvar for sine pasienters ved og vel, og dette ansvaret krever (i hvert fall for meg) daglig moralsk bevissthet. Svært ofte er det fristende å ta snarveier og enkle løsninger, men like ofte må man holde seg i skinnet og gjøre jobben samvittighetsfullt. Hvor viktig er ikke det?
Det hender også ikke rent sjelden at jeg ikke gjør alt etter sykehusboka, men praktiserer benign sivil ulydighet ved å gi pasienten litt dyrere behandling fordi jeg mener vedkommende trenger det. Det hender jeg går litt over grensen for «trygg arbeidstid» fordi oppfølgingen av en pasient krever det. Det er med andre ord ikke alltid jeg følger reglene til punkt og prikke fordi mitt anliggende er å være en god lege for pasientene, ikke en funksjonær for staten. – Er ikke det hva det vil si å være lege? Vi styrer litt som vi vil, men vi gjør det (forhåpentligvis) av kjærlighet til våre pasienter og av lydighet til vår samvittighet.
Hvorfor jobber du mot dette? Hvorfor krever du at leger skal tvinges til å arbeide mot sin egen samvittighet og ødelegge deres stolthet over sin legerolle? Jeg kan ikke forstå at vi ikke alle sammen er tjent med kolleger som arbeider samvittighetsfullt og søker samarbeid der egne evner ikke strekker til? Legegjerningen er jo så mye mer enn en oppdragsliste fra kommunen – eller hva?
Fint å få anledning til å presisere, Torbjørn. Jeg er glad for det du skriver om legerollen, moral og kjærlighet til pasienter og fag. Det er viktig å kjempe for faglige autonomi. Vi er ikke tjent med detaljerte oppdragsdokumenter og for mange faglige veiledere utformet av sentrale helsemyndigheter. Derfor er jeg også mot forslaget til revidert fastlegeforskrift. Reservasjonsretten handler ikke om retten til å drive faget etter beste skjønn. Leger som reserverer seg krever rett til å arbeide på en offentlig kontrakt men samtidig stå fritt til – med hjemmel i eget verdiunivers – å avvise pasienter og bestillinger som er nedfelt i norsk lov. I et demokrati er lovverket det kollektive uttrykk for hva samfunnet mener er rett og galt. Dette endrer seg historisk. Vi må som borgere forvalte vår egen samvittighet og etikk, søke å påvirke lovgivningen slik vi mener den bør være (jfr fastlegeforskriften) og bryte loven når vi mener den er uetisk (jfr nazi-Tyskland). Noen leger mener abortloven er uetisk i en slik grad at de må la være å adlyde den, altså sivil ulydighet ved ikke å henvise til eller delta i inngrep. Selv har jeg ment at eutanasi vil være et slikt spørsmål for meg selv. Da har man to handlingsalternativer: si opp kontraktsforholdet med staten eller nekte å utføre oppdraget – med de konsekvenser det medfører. Det siste avføder debatt og oppmerksomhet, som jo er en edel kampform med fredelige midler. Å reservere seg, for deretter å besørge det oppdraget man altså mener er uetisk, har jeg vanskelig for å se både etikken og logikken i. Jeg synes det er trist dersom du er skuffet over at vi ikke er enige i dette spørsmålet. Det er en viktig debatt som trolig tjener alle parter på sikt, uansett utfall. Bsre gjennom å tenke- og så tenke en gang til etter å ha blitt utfordret – blir vi kollektivt klokere.
Leser jeg deg rett nå, Elisabeth: Du mener det er greit å reservere seg hvis man opplever det å henvise til abort som svært uetisk. Men at det IKKE er greit hvis man samtidig ivaretar pasienten ved å vise henne en annen lege som vil gjøre det?
Jeg mener IKKE at det er greit å reservere seg. Uansett. Å reservere seg er det motsatte av motstand og kamp for det man tror på. Hvis legen som møter en abortsøkende kvinne virkelig mener at abort er drap, så må vel det eneste etiske være å forsøke å forhindre ugjerningen? Å «reservere seg» betyr i følge Haaland å lede fosteret mot den visse død med ordene: «i dette landskapet kan jeg ikke følge deg, men jeg skal vise deg hvor det er». Hvordan man på denne måten kan holde sin samvittighet ren – uten å søke å avverge ugjerningen og til og med ved å sørge for at den blir utført – forstår jeg ikke. Desto verre blir det når man overlater til andre kolleger å ekspedere bestillingen. At kvinner kan velge seg vekk fra leger som de vet er abortmotstandere er noe annet enn at legen reserverer seg mot dem. Abortmotstand som etisk ståsted har jeg selvsagt respekt for, men ikke folk (her kolleger) som ført og fremst er opptatt av å berge seg selv i møte med Vårherre.
Ok. Hvis vi nå døper om barnet og kaller det «å bryte loven når man mener den er uetisk, jfr nazityskland». Det mener du er riktig, og faktisk «en edel kampform».
Det er nå blitt klargjort at antiabortlegene bryter loven ved at de ikke vil henvise til abort, og det kan få konsekvenser i form av oppsigelse.
Hvis de da heller ikke henviser pasienten videre, utøver de da den edle kampformen? Eller gjør de ikke, fordi de ikke samtidig står og hyler på barrikadene? Bør de legge pasienten i bakken og holde henne der til det er for seint å ta abort?
Etter kveldens gripende program om legen Elling Kvamme og hans opplevelser under krigen tenker jeg enda en gang på hvor maktpåliggende det er å holde debatten om etiske dilemmaer levende. Hans beretning om legenes ulike roller før og under krigen er også relevante i vår debatt om hvilke handlingsalternativer vi har i en situasjon der vår egen etikk kommer på kollisjonskurs med våre oppdragsgiveres.
Du svarer ikke på spørsmålet mitt. Men jeg tror uansett ikke vi kommer lenger.
Det er vel dette – om leger kan beordres til å ta liv – det handler om for de som har bedt om en formalisert reservasjonsrett. Derfor en grei øvelse før eutanasidebatten. Jeg antar at synet på abort spriker blant legene som i befolkningen. Noen ser industrielt på det, andre religiøst, andre igjen ut fra et humanistisk grunnsyn der menneskeverdet er hellig – selv uten gud. Jeg befinner meg i den siste posisjonen. Mitt eget ståsted er at retten til abort er, slik Kristin Clemet skriver, et nødvendig onde. Jeg ser ikke det ikke-levedyktige fosteret som like mye verdt som et ferdig menneske, i dette tilfellet mor. Grensene for hva som er levedyktig flytter seg med tekonologi, etikken vil også tilpasse seg historien. Selv gud blir revidert av teologene med jevne mellomrom.
Jeg er mot eutanasi. Å assistere ved selvmord skal ikke institusjonaliseres. Jeg vil kjempe mot forslaget den dagen det kommer, og vil søke støtte for mitt syn hos kolleger, pasienter og allmennhet. Dermed ikke sagt at jeg aldri har bidratt eller vil bidra til å hjelpe et lidende menneske jeg er glad i ut av lidelsen i en ekstrem situasjon. Men det forblir uuttalt. ”Det man ikke kan tale om må man tie om” sier Ludvig Wittgenstein. Slik er dette.
Jeg respekterer de som ikke vil ta sine hender i konsekvensene av dagens abortlov. Den er pragmatisk. Staten pålegger ingen leger å henvise til eller utføre abort. Derimot tilligger disse oppgavene noen legejobber som det står kolleger fritt å søke og inneha. Det er altså ikke sammenlignbart med en alminnelig verneplikt.
Om etisk meningsmangfold: Ja. Selvsagt. Verden er tjent med debatter om liv og død og etiske dilemmaer. Men det er noe annet enn å kreve at de myndighetene man er på kollisjonskurs med skal innvilge en egen reservasjonsrett for de som ikke vil ta det oppdraget som altså fastlegejobben medfører. Og – for å gjenta meg selv – en reservasjonsrett som attpåtil forutsetter at andre kolleger gjør den skitne jobben. Jeg er heller ikke komfortabel med aborter an sich.
Det er kommet eksempler på leger som har ytt motstand mot uetiske oppdrag opp gjennom historien. Ære være dem for det. De har aldri påberopt seg en statlig beskyttelse, snarere tvert om stått opp mot makten og tatt konsekvensene.
Til slutt: Det er nok ikke slik at denne debatten bare handler om abort. Så langt har reservasjonsretten omfattet reproduksjon. I en tid der ny-fundamentalisme har god grobunn tror jeg vi skal være på vakt mot en praksis der kollegiet innvilges formell, statsautorisert reservasjonsrett fra oppgaver de finner i strid med egen etikk.
Jeg tror reservasjonsretten for en lege som er ansatt et eller annet sted – være det seg staten eller i et privat firma – ikke kan være spesielt stor. I det du søker en jobb et eller annet sted, kan du ikke forlange at arbeidsgiveren skal føye seg etter dine nykker, da må du heller la være å søke. Vil du inn i politiet, må du akseptere å gå med uniformen som den er, og ikke ta på alle slags besynderlige hodeplagg i tillegg. Vil du ha jobb på vinmonopolet, må du akseptere å selge alkohol. Ønsker du en karriere som soldat, må du være forberedt på å bade naken.
Jeg er enig i at ingen kan beordres til å handle mot sin samvittighet. På den annen side er det faktisk ingen menneskerettighet å få jobb i staten.
Ida Sindre Hoff har trukket andre livssyn enn det kristne inn i debatten om legers reservasjonsrett, og hun har skriver at «også i Islam er det et slags forbud mot abort».
Saklig sett er det slik at Tunis, som etter Bourgibas maktovertagelse i 1056 var et sekulært, men muslimsk land, innførte selvbestemt abort i 1966. Foreløpig som det første og eneste mulimske land. (kilde; After the arab spring.. John Bradley, engelsk journalist).
Dette bare for å holde åpen tanken om at også islam kan tolkes på flere måter avhengig av den verdslige makthavers grunnsyn på kvinner.
Som Torgrim Sørnes skriver tenker jeg at ingen bør handle mot sin samvittighet, men at ansvaret for å finne en arbeidssituasjon hvor jeg kan unngå det er en del av mitt eksistensielle ansvar i et nokså fritt land med mange muligheter. Jeg tar derfor også avstand fra legers reservasjonsrett i denne sammmenhengen.
Innlegg publisert i Dag og Tid 2.mars 2012
DET VIKTIGASTE ER AT FASTLEGEN KJEM TIL HIMMELEN
Eg vil langt heller ha legar som slåss for det dei trur på og tek konsekvensane, enn legar som gøymer seg bak ei kontordør og overlet til andre å ta både dei ureine jobbane og guds straffedom.
”Me er litt like” har eg ofte tenkt når eg har lese Kaj Skagen. Maktkritiske, liberale, radikale, verdikonservative – og ofte i tvil. Då eg las kommentaren hans i nr 8/12 blei eg sjokkert. I ingressen slår forfattaren fast at han ”heller vil ha noko eksentriske og samvitsfulle lækjarar som Johnson i Vinje enn statsfunksjonærlækjarar”. Hovudbodskapen er at den norske staten, som Skagen elles har djup mistillit til, må frita fastlegen frå å yte lovpålagde tenester til pasientane på lista si dersom oppgåvene strid mot fastlegen sitt samvit. Eg reknar det som sjølvsagt at Skagen vil at fridomen til å fylgje si indre stemme på tvers av stat og styring og skal gjelde fastlegar som forankrar samvitet sitt i andre religionar og verdiunivers enn det kristne.
Eg er fastlege og leiar av helsetenesta i ei typisk norsk bygd. I tillegg er eg mor til fire og ateist med tru på det heilage – utan gud som garantist. Samvitet mitt kjem til uttrykk i mine daglege avgjerder andsynes einskildpasientar og i det fellesskapet der eg forvaltar ei viss makt. Skagen og eg er samde om at samvit og erkjenning av etiske dilemma er obligatoriske for å vere ein god lege, lærar eller til dømes saksbehandlar i barnevernet. Eg er derimot usamd i at fastlegen sitt samvit utan vidare skal kunne omsetjast i ein praksis som bryt med gjeldande lov og rett. Det daglege livet som fastlege i verdas rikaste land fører med seg endelaust mange dilemma, kompromiss, kampar og pragmatiske løysingar. Skagen ynskjer seg ”individuelt tenkjande og personleg handlande lækjarar”. Velkomen på mi liste! Eg har sjølv gått i spissen mot statleg detaljstyring av faget mitt. Men ingen av dei spørsmåla som gjeld samvitsfritak handlar om fag. Dette er ein kamp om kva for verdisyn som skal gjelde. Den kampen må førast i det offentlege rom, på talarstolar og torg, ikkje inne på legekontoret. Ingen nektar ein norsk fastlege å ytre seg mot statsmakta.
Abort er blitt kjernespørsmålet i fritaksdebatten. Eg blir alltid trist når ei gravid kvinne ikkje kjenner seg i stand til å bere fram barnet, men ser samstundes gjeldande abortlov som det beste alternativet. Mordyret si berekraft og livsevne er avgjerande for lagnaden til avkomet. Skagen sausar i hop faktafeil, mistydingar og litt religion for å revitalisere ein paternalistisk, pompøs legerolle der legar per definisjon er betre og klokare menneske enn folk flest, med andre ord dei som fattar og forvaltar demokratiske vedtak.
Alle norske fastlegar har signert ein kontrakt som inneber eit gjensidig ansvar mellom legen, pasientane på legen si liste og kommunen som oppdragsgjevar. Fastlegen får økonomisk tilskot frå det offentlege etter storleiken på lista. Alle fastlegar er soleis i ei viss tyding «statsfunksjonærlækjarar» slik Skagen forakteleg skriv. Det er ikkje yrkesforbod for legar som er mot abort, men med fastlegekontrakten fylgjer ei portefølje med oppgåver.
Det er ikkje legen, men den gravide som ved si underskrift på ”begjæring om svangerskapsabrot” avgjer fosteret sin lagnad. Legen stadfester bare at kvinna har fått informasjon om dei medisinske sidene ved inngrepet. Det er misvisande å framstille henvisning til abort som legen si faglege vurdering.
Grensa for sjølvbestemt abort går ved 12. og ikkje 24.svangerskapsveke, slik Skagen skriv. Dette er kan hende ein detalj for han, men ikkje for oss som tenker at menneskeverdet veks i takt med at ein embryo blir til sjølvberande, levedyktig menneske. Lova speilar og ein slik tanke.
Skagen gjer eit poeng av at ”bare 170 fastlegar” reserverar seg mot å tilvise til abort. Feil. 170 legar har skrive under på eit ope brev til statsministeren. Ingen veit kor mange legar som praktiserer samvitsfritak frå ulike prosedyrar, ganske enkelt fordi dei legane det gjeld ikkje ynskjer ein slik oversikt. «Pasientane finn det vel tidsnok ut», ser ut til å vere rasjonalet.
Gunnar Grøstad Johnson i Vinje er Skagen sitt døme på ein fastlege med samvit og integritet. Johnson skriv ikkje ut p-piller, set ikkje inn spiral og vil ikkje samtale med kvinner før abortinngrep. ”Det er ikkje lett å sjå korleis abortsøkjande kvinner skulle råka på problem ved at kontordama til Johnson viser dei til ein annan lækjar som sit over gangen eller rundt svingen” skriv Skagen frå Bergen by. Johnson arbeider åleine i Edland, fire mil frå næraste legekontor, praktisk talt utan offentleg transport. Tenk deg ei nervøs ungjente, med uflaks som mellomnavn, utan kunnskap om helsevesen og lovverk, utan førarkort, no gravid etter det nokon kallar idioti, andre nachspielvaldtekt i fylla. Kor er den gode fastlegen? Kor enkelt er det for henne å kome seg til ”ein annan lege”? Kva med «kontordama til Johnson», ho som må ordne opp og elles gje ut dei p-pillene legen ”ikkje kan ta i”? Kan ho og reservere seg? Eller er legar sitt samvit litt høgare opp i det etiske hierarkiet enn samvitet til ein legesekretær?
Skagen argumenterer med at «graviditet og abort eigentleg ligg på sida av lækjaryrket» fordi graviditet ikkje er ein sjukdom. Samfunnet har gjeve fastlegane eit langt vidare mandat enn å reparere folk som er blitt sjuke. Mykje eksistensielt kvardagsslit og underlege spørsmål finn vegen til fastlegen. Det største sviket mot dei som søkjer meg ville vere å skilje mellom «verdige» og «uverdige».
«Hald sinnet ditt mjukt» seier Hans Børli. Legar må halde sine dilemma levande, mot latskap og kynisme. I eit demokrati kjem det kollektive samvitet til uttrykk i lova som alle må respektere. Derimot er det ein moralsk plikt å bryte lova dersom ho krenker menneskeverdet eller vert misbrukt av makta. Den dagen staten vedtek retten til legeassistert sjølvmord – eutanasi – vil eg protestere høgt og tydeleg. Ingen legar i Seljord skal få krumme eit hårstrå på ein gamal krok der eg har noko å seie. Oppdragsgjevaren skal få bere meg ut av kontoret mitt med presse til stades. Og – med klår adresse til Skagen – aldri om eg søkjer staten om rett til å reservere meg for deretter å sende min gode kollega ned på sjukeheimen med giftsprøyta.
Kva med dei samvitsfulle legane som er mot abort? Bles dei til omkamp for det ufødde liv? Erklærer dei seg sivilt ulydige og utfordrar staten? Nei. Dei skriv brev til statsministeren der dei bed fint om ein forskriftsfesta rett til å reservere seg individuelt. Til gjengjeld lovar dei staten at oppdraget skal bli utført. Den gravide kvinna skal bli omsorgsfullt vist vidare til ein annan lege som set namnet sitt på abortpapira. Eg har nytta omgrepet «dei reine henders etikk» om ein slik hestehandel. Den vekker ubehagelege assosiasjonar. Eg har liten respekt for ein etisk posisjon som salderer med andre sitt samvit for at ein sjølv skal gå fri. Som teologisk interessert ateist trur eg Vårherre gjennomskodar kvitvaskinga. Enn så lenge ventar eg i spenning på organiseringa av køen framom perleporten.
Elisabeth Swensen, kommunelege, Seljord
Mange pasienter ønsker en fastlege som IKKE henviser til abort!
Det har vært mange interessante bidrag her, men jeg savner et fokus på alle de kvinnene som ønsker å ha en fastlege som ikke skriver henvisninger til abort.
Undertegnede overlevde selv fosterstadiet fordi min mor valgte å ikke ta abort selv om legen anbefalte et slikt inngrep. Det oppstod ingen komplikasjoner, slik legen hadde fryktet. Men han gjorde det ikke akkurat lettere for min mor å gjennomføre svangerskapet. Hvis en søker på nettet, vil en finne lignende historier fra dagens Norge.
Vi er mange som vil føle oss bedre forstått og hjulpet av helsevesenet når vi som gravide kan gå til en fastlege som deler vårt syn på at livet begynner ved unnfangelsen. Jeg tror idealet om å være «profesjonelt nøytral» som lege når en kvinne kommer for samtale om sin graviditet, er urealistisk. Legens holdninger vil nok som regel skinne igjennom i samtalene med de gravide pasientene, noe som også ble påpekt av lederen for Etisk råd i Legeforeningen under fjernsynsdebatten på Litteraturhuset i februar.
Å ha muligheten til å velge en fastlege som jeg vet er imot selvbestemt abort, er for meg et stort pluss, fordi jeg her vil være mer sikker på å få den støtten jeg ønsker til å selv gjennomføre et svangerskap selv om fosteret skulle ha en kromosomfeil eller andre handikap. Jeg ønsker som gravid å slippe å bli utsatt for samme type påvirkning som den tidligere nevnte legen utførte da han nedvurderte min rett til å få leve. Som flere var inne på under debatten på Litteraturhuset, er man i en sårbar fase når man som gravid oppdager at man har et handikappet barn. Da kan det være betryggende å ha en fastlege som ikke bare aksepterer, men også forstår og støtter det valget man tar.
Hva om det var oppgitt på fastlegelistene hvilke leger som ønsker å reservere seg mot abort, slik at pasientene lettere kunne finne disse når de valgte sin fastlege?
Dersom prosenten av abortmotstandere i legestanden samsvarer noenlunde med prosentandelen ellers i befolkningen, ville kanskje dette gjøre slik at alle blir fornøyd med iallfall sin egen situasjon?