Taushetsplikt og e-læring
Jeg trenger hjelp fra dere med et dilemma: Hvordan skal vi forholde oss til samarbeidslæring over nett i medisinen, der ferdighetene det er viktigst å lære, også er ferdighetene som ligger tettest opptil det taushetsbelagte?
E-læringsteoretikere og forfattere av pedagogikkartikler snakker varmt om samarbeidslæring over nett: Jeg leser stadig suksesshistorier om digitale plenumsrom i universitetskurs der studenter deltar på tidspunktene og stedene som passer dem best i løpet av semesteret.
Det pedagogiske potensialet ved å diskutere kliniske funn og kasuistikker på denne måten er åpenbart og fristende.
Når studentene begynner å diskutere noe som nærmer seg pasienthistorier digitalt, tror jeg allikevel vi skal rope «Husk taushetsplikten» i kommentarfeltet. Jeg mener dette gjelder både i åpne og lukkede fora: Selv om slikt foregår inne på en lukket læringsplattform eller i en skjult Facebook-gruppe, er innhold som er digitalisert, bare to kommandoer unna åpent Internett: Kopier, lim inn.
En e-læringsprofessor foreslo å starte den medisinske samarbeidslæringen med fagene som ikke har med pasienter å gjøre, og så være liberal med å dele funn etter samtykke fra pasienter. «Jeg ville selvfølgelig svart ja hvis jeg ble spurt om å dele et utslett.»
«Det vil være etisk uforsvarlig ikke å bruke en metode som har så stort pedagogisk potensiale og kan gjøre de nyutdannede legene bedre til diagnostikk», sier andre i samme miljø. Men er det så enkelt?
For å sette det på spissen: Et hudutslett kan vise seg å være sekundær syfilis. Er vi sikre på at pasienten som sier ja til å dele, vil være like enig et halvt år etter? Er vi sikre på at aksept for å dele funn er pasientenes eget ønske, eller kan de føle seg presset av en person som de står i et avhengighetsforhold til?
Jeg vil foreslå en grunnregel: Alle pasienthistorier som diskuteres skriftlig asynkront på nett, åpent eller lukket, på Facebook, blogg eller e-post, skal være fullstendig oppdiktede. Navn på en lege og en dato kan være mer enn nok til at kollegaen, nevøen eller ekskona identifiserer pasienten.
Hva tenker dere om samarbeidslæring over nett i medisinske fag? Og hvor mye skal til for at noe er en kasuistikk: Er et EKG taushetsbelagt?
Her ligger Tidsskriftet sine regler for anonymisering og informert samtykke:
http://tidsskriftet.no/Innhold/Forfatterveiledningen/Etikk-og-jus/Anonymisering-og-informert-samtykke
Er slike kriterier tilstrekkelige når kasuistikkene ikke bare finnes i papirtidsskrifter hjemme hos legene, men også finnes åpent på internett, tilgjengelig for alle, tilgjengelig fra søkemotorer?
Tidsskriftet har laget sine kriterier med tanke på at alt innholdet er åpent og søkbart på nettet. ofte går vi flere runder med manus for å få dem tilstrekkelig anonymisert. Bør vi ta flere forholdsregler? Er vi for strenge?
E-læring og bruk av digitale medier kan bidra til bedre undervisning og læring. Nye studenter har erfaring og forventninger om at universitetene skal ta i bruk nye medier for nye måter å undervise på.
Men dette kan føre til spørsmål knyttet til både opphavsrett og personvern.
DelRett http://delrett.no er et nettsted med informasjon om opphavsrett og e-læring. Her er det også mulig å sende inn spørsmål til et advokatpanel.
hva tror du advokatpanelet vil svare om vårt dilemma?
En annen som kan jus svarer «opplysninger uten pas id eller risiko for at id røpes er ikke taushetsbelagt»
Men når er det ikke risiko for at id røpes?
Tenker med det samme at det er ganske så stor forskjell på a) en tradisjonell smågruppe på et grupperom på et sykehus og b) en smågruppe som foregår på internett, der alle i hele verden kan kikke, også de med størst interesse i å avsløre pasientens id.
Da Legeforeningen etablerte et lukket forum for medlemmer (leger), ble det lagt følende føringer:
«Ved deling av kasuistikker i foruminnlegg skal all informasjon i størst mulig grad anonymiseres. Det er ofte ikke tilstrekkelig å fjerne navn og fødselsnummer. Opplysninger som yrke, bosted, etnisitet med mer bør også fjernes. Da en del pasienter muligens vil være indirekte identifiserbare, må opplysninger fra siden behandles på samme måte som opplysninger man ellers håndterer i sin kliniske hverdag.»
Her er det altså åpnet for å diskutere anonymiserte, men reelle kasuistikker i et lukket forum for leger.
et annet eksempel på dette er Eyr, e-postlisten fra allmennleger: Av og til dukker det der opp spørsmål om kasuistikker, ofte er det da presisert at pasienten har samtykket.
Hva skal vi tenke om etiske grunnregler på slike forumer?
For å ta et helt konkret eksempel:
Tror det kunne vært lærerikt for medisinstudenter om jeg delte dagens mest interessante urinmikroskopi på en lukket base for studenter som leser indremedisin.
Teknisk er dette enkelt å få til. Men hva skal til for at sånt skal være greit etisk?
Eg synes ikkje skal problematisere eit samtykke frå pasienten for mykje. Mange pasientar er glade for å kunne hjelpe til, og for mange sjukdommar synes ikkje pasienten det er så kritisk om andre får vite kva dei feiler. Det er sølvsagt greit å bruke eit skjønn dersom det er grunn til å frykte at eit samtykke ikkje er godt nok informert.
I tillegg til å fjerne navn og fødselsdato ved anonymisering, kan ein legge inn bevisst feilaktige opplysigar på kjønn, alder, rke og liknande der det ikkje er viktig for tolkinga av hovedpoenget i sjukehistoria.
Takk for fin innvending. Bevisst feilaktige opplysninger hjelper nok mye ja.
Når jeg har spurt pasienter med typiske undersøkelsesfunn om jeg får lagre en kopi i ringpermen min til fremtidig undervisning blir svaret gjerne ja.
Men selv sitter jeg igjen med en flau følelse i magen, som om jeg hadde avsluttet konsultasjonen med å selge et par lodd. Kanskje bør jeg ikke dvele for mye ved den følelsen?
Jeg synes det er en veldig fin magereaksjon den flaue følelsen! Tenker det er utrolig lett for oss å undervurdere hvilken implisitt makt som ligger inne på det kontoret, om vi er aldri så greie mot pasientene våre. Dessuten – det er noe annet å si ja til å være med på en gruppeundervisning enn å si ja til at opplysninger om din sykdom for evig og alltid skal ligge ute på nettet, fritt for alle. Greier noen av oss å tenke konsekvensene av det fullt ut? Dette er noe vi har jobbet med i Tidsskriftet. Jeg tror ikke vi er i mål, men vi har i alle fall laget et detaljert spørreskjema som pasientene skal fylle ut, dvs det holder ikke med et ja, de skal også krysse av på flere felter slik at de blir tvunget til å tenke over konsekvensene av det.