Er det blitt for enkelt å publisere?
I lederartikkelen For mange tidsskrifter – for lite god forskning hevder jeg at svært mye av den medisinske litteraturen trygt kan overses.
Hvordan kan man vite at en studie både er kvalitativt god og viktig? Bare i PubMed, den viktigste biomedisinske databasen blir det i snitt indeksert én ny artikkel hvert minutt. BioMed Central, som ble grunnlagt i 2000, tilbyr nå mer enn 220 ulike tidsskrifter. Jeg har inntrykk av at dersom manuset har et minstemål av kvalitet, blir det akseptert for publisering i mange av de nye, digitale tidsskriftene. Her er rom for alt. Problemet er at antall gode studier og antall gode manus ikke har økt i samme takt. Resultat: Mye forskning som verken er spesielt god eller spesielt viktig, blir publisert.
Kampen for å henge med faglig, enten man er forsker eller kliniker, er formidabel og uoverkommelig, sies det gjerne. Etter min mening er det ikke slik. Det aller meste av det som publiseres, kan man trygt se bort fra. Forskerne burde kanskje ha droppet prosjektet og heller brukt sine hardt tiltrengte ressurser på studier som virkelig trengs. Når jeg leser kunnskapsoppsummeringer eller oversiktsartikler, blir jeg oftere slått av kunnskapsmangelen enn av det motsatte. Det er blitt lettere for dem som skal publisere, men vanskeligere for dem som skal bruke forskningen.
Tidsskrifter som tjener sine penger ved å kreve betaling av forfatterne, slik som mange av de nye digitale tidsskriftene gjør, vil tjene mer jo flere artikler som publiseres. Forskerne vil tjene mer, i form av forfremmelser, forskningsstøtte og uttelling fra tellekantsystemet, dersom de publiserer mye. Det kan dermed lønne seg både for forskere og redaktører å publisere mange middelmådige studier fremfor færre gode.
Kanskje er dette bra for tidsskriftenes økonomi og forskernes karrierer, men det spørs om det er nyttig for særlig mange flere?
Erlind Hems lederartikkelen ”For mange tidsskrifter – for lite god forskning” er tankevekkende, spesielt spørsmålet om vi publiserer for mye. Færre og bedre publikasjoner er en god konklusjon av hans leder. Om gode artikler skal publiseres i tradisjonelle tidsskrifter eller i elektroniske ”Open-Access” tidsskrifter er vanskeligere å svare på.
Open-Access har ført til at alle kan lese medisinske tidsskrifter gratis. De er til god hjelp for forskere og helsearbeidere i fattige land.
Hem antyder at tradisjonelle tidsskrifter har en bedre fagfellevurdering enn de nye elektroniske tidsskriftene slik som BioMedCentral. Jeg kjenner godt til eksempler på artikler som har hatt mangelfull fagfellevurdering. Men, dette gjelder både elektroniske og tradisjonelle tidsskrifter. I forskerutdanningen på Universitetet i Bergen må studentene kritisere vitenskapelige artikler, ofte fra kjente tidsskrifter som BMJ og Lancet. Og, det kan være mye å kritisere i disse artiklene.
Mitt spørsmål er imidlertid: Er redaktøren(e) den som er best skikket til å velge hva som er god og viktig vitenskap, og hva som er avgjørende å publisere? Og, det er ikke ukjent at redaktører favoriserer forskere de er blitt kjent med på konferanser og møter.
Mange elektroniske tidsskrifter (f. eks PLoS ONE og BioMedCentral ) aksepterer alle artikler såfremt de tilfredsstiller et minimum av vitenskapelig kvalitet. Denne framgangsmåten fører til at de publiserer mange artikler. Og tidsskriftene har en overraskende høy impaktfaktor , og de beste forskningsinstitusjonene bruker dem.
Er det ikke på tide at Tidsskriftet blir mer ”Open-Access”? Alle artikler som tilfredsstiller vitenskapelige minimumskrav kunne blitt blir publisert elektronisk. Så kan redaktøren velge hva de vil trykke i papirutgaven.
Takk for interessant kommentar!
Tidsskriftet er «open access» i den forstand at alt stoff, helt siden år 2000, ligger fritt tilgjengelig for alle på Internett. Når 2011 er omme om et par måneder, ligger 12 komplette årganger av Tidsskriftet til fri avbenyttelse på nettet. Det synes jeg er ganske flott. Jeg håper at vi om ikke altfor lenge kan få digitalisert de eldre årgangene, helt fra starten i 1881. Det er en skattkiste for alle som er interessert i medisin!
Som leger, forskere – og borgere – oversvømmes vi av informasjon, og det er ofte vanskelig å skille viktig fra uviktig. Slik jeg ser det, er det ikke tid for å publisere mer, men å publisere bedre.
[...] (This is a translation of the Norwegian text on the Journal’s blog) [...]