Er det blitt for enkelt å publisere?
I lederartikkelen For mange tidsskrifter – for lite god forskning hevder jeg at svært mye av den medisinske litteraturen trygt kan overses.
Hvordan kan man vite at en studie både er kvalitativt god og viktig? Bare i PubMed, den viktigste biomedisinske databasen blir det i snitt indeksert én ny artikkel hvert minutt. BioMed Central, som ble grunnlagt i 2000, tilbyr nå mer enn 220 ulike tidsskrifter. Jeg har inntrykk av at dersom manuset har et minstemål av kvalitet, blir det akseptert for publisering i mange av de nye, digitale tidsskriftene. Her er rom for alt. Problemet er at antall gode studier og antall gode manus ikke har økt i samme takt. Resultat: Mye forskning som verken er spesielt god eller spesielt viktig, blir publisert.
Kampen for å henge med faglig, enten man er forsker eller kliniker, er formidabel og uoverkommelig, sies det gjerne. Etter min mening er det ikke slik. Det aller meste av det som publiseres, kan man trygt se bort fra. Forskerne burde kanskje ha droppet prosjektet og heller brukt sine hardt tiltrengte ressurser på studier som virkelig trengs. Når jeg leser kunnskapsoppsummeringer eller oversiktsartikler, blir jeg oftere slått av kunnskapsmangelen enn av det motsatte. Det er blitt lettere for dem som skal publisere, men vanskeligere for dem som skal bruke forskningen.
Tidsskrifter som tjener sine penger ved å kreve betaling av forfatterne, slik som mange av de nye digitale tidsskriftene gjør, vil tjene mer jo flere artikler som publiseres. Forskerne vil tjene mer, i form av forfremmelser, forskningsstøtte og uttelling fra tellekantsystemet, dersom de publiserer mye. Det kan dermed lønne seg både for forskere og redaktører å publisere mange middelmådige studier fremfor færre gode.
Kanskje er dette bra for tidsskriftenes økonomi og forskernes karrierer, men det spørs om det er nyttig for særlig mange flere?
Erlind Hems lederartikkelen ”For mange tidsskrifter – for lite god forskning” er tankevekkende, spesielt spørsmålet om vi publiserer for mye. Færre og bedre publikasjoner er en god konklusjon av hans leder. Om gode artikler skal publiseres i tradisjonelle tidsskrifter eller i elektroniske ”Open-Access” tidsskrifter er vanskeligere å svare på.
Open-Access har ført til at alle kan lese medisinske tidsskrifter gratis. De er til god hjelp for forskere og helsearbeidere i fattige land.
Hem antyder at tradisjonelle tidsskrifter har en bedre fagfellevurdering enn de nye elektroniske tidsskriftene slik som BioMedCentral. Jeg kjenner godt til eksempler på artikler som har hatt mangelfull fagfellevurdering. Men, dette gjelder både elektroniske og tradisjonelle tidsskrifter. I forskerutdanningen på Universitetet i Bergen må studentene kritisere vitenskapelige artikler, ofte fra kjente tidsskrifter som BMJ og Lancet. Og, det kan være mye å kritisere i disse artiklene.
Mitt spørsmål er imidlertid: Er redaktøren(e) den som er best skikket til å velge hva som er god og viktig vitenskap, og hva som er avgjørende å publisere? Og, det er ikke ukjent at redaktører favoriserer forskere de er blitt kjent med på konferanser og møter.
Mange elektroniske tidsskrifter (f. eks PLoS ONE og BioMedCentral ) aksepterer alle artikler såfremt de tilfredsstiller et minimum av vitenskapelig kvalitet. Denne framgangsmåten fører til at de publiserer mange artikler. Og tidsskriftene har en overraskende høy impaktfaktor , og de beste forskningsinstitusjonene bruker dem.
Er det ikke på tide at Tidsskriftet blir mer ”Open-Access”? Alle artikler som tilfredsstiller vitenskapelige minimumskrav kunne blitt blir publisert elektronisk. Så kan redaktøren velge hva de vil trykke i papirutgaven.
Takk for interessant kommentar!
Tidsskriftet er «open access» i den forstand at alt stoff, helt siden år 2000, ligger fritt tilgjengelig for alle på Internett. Når 2011 er omme om et par måneder, ligger 12 komplette årganger av Tidsskriftet til fri avbenyttelse på nettet. Det synes jeg er ganske flott. Jeg håper at vi om ikke altfor lenge kan få digitalisert de eldre årgangene, helt fra starten i 1881. Det er en skattkiste for alle som er interessert i medisin!
Som leger, forskere – og borgere – oversvømmes vi av informasjon, og det er ofte vanskelig å skille viktig fra uviktig. Slik jeg ser det, er det ikke tid for å publisere mer, men å publisere bedre.
Tidsskrift for norske legeforening er _ikke_ open access (OA). Det er ikke tilstrekkelig at artiklene ligger tilgjengelig på nettet for lesing. Dersom man ønsker å være open access, må artiklene publiseres med en lisens som tillater videredistribusjon og gjenbruk. Vanlige lisenser i så måte er Creative Commons (CC), og det finnes CC-lisenser som begrenser gjenbruk til ikke-kommersiell bruk, eller til gjenbruk på samme vilkår, dersom man ønsker å legge inn begrensninger. Og det normale er at forfatterne beholder opphavsretten til sine artikler, når de publiseres som OA.
I Tidsskriftets artikler finner jeg ikke noen lisens i det hele tatt, annet enn info om «Ettertrykk forbudt», og at opphavsretten tilhører Tidsskriftet. Ønsker man å gjøre noe annet enn bare å lese på nettet, må man altså innhente tillatelse fra Tidsskriftet. Dermed hindres man i f.eks å gjøre tekstanalyse, eller å bruke artikkelen i ulike sammenhenger, uten først å be pent om lov. Et av hovedpoengene med OA er at vitenskapelige dokumenter skal kunne videredistribueres og brukes fritt (men selvsagt med referanse til opphavspersonene), eksempelvis i tekstanalyse eller til undervisningsformål. Å måtte spørre om lov lager en unødvendig barriere mot slik gjenbruk. Og ikke hjelper det vel å spørre heller – vi har i alle fall ikke fått lov å inkludere artikler (i noen versjon) fra Tidsskriftet i vårt åpne arkiv over vitenskapelige dokumenter fra Universitetet i Tromsø (Munin) – til forskjell fra hva de fleste andre vitenskapelige tidsskrifter tillater.
En veletablert definisjon på open access kan man lese fra Budapest Open Access Initiative (http://www.earlham.edu/~peters/fos/boaifaq.htm#openaccess):
«By ‘open access’ to this literature, we mean its free availability on the public internet, permitting any users to read, download, copy, distribute, print, search, or link to the full texts of these articles, crawl them for indexing, pass them as data to software, or use them for any other lawful purpose, without financial, legal, or technical barriers other than those inseparable from gaining access to the internet itself. The only constraint on reproduction and distribution, and the only role for copyright in this domain, should be to give authors control over the integrity of their work and the right to be properly acknowledged and cited.»
[...] (This is a translation of the Norwegian text on the Journal’s blog) [...]