Lokalsykehuset – et sykehus eller et lokale?
Lokalsykehusenes fremtid har vært usikker en god tid nå. Når slutter lokalsykehuset å være et sykehus og blir et lokale? Når er grensen nådd? Det er en aktuell problemstilling. Lokalsykehusene kjemper for å opprettholde tilbud om akuttmedisin og fødeavdeling til lokalbefolkningen. Når regjering og helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen hevder at ingen lokalsykehus skal legges ned, hva legger hun da i begrepet «sykehus»? Hvilke funksjoner må et sykehus ha for å drive forsvarlig?
Kart og kompass
Kan hende er det noen som har glemt å brette ut kartet og ikke innsett at vi har et langstrakt land med flere enn ett grisgrendt strøk. Vi har drevet sterk distriktspolitikk i årtier med det ene for øyet at vi ønsker spredt bosetning, matvareproduksjon og bruer og tunneler til den mest bortgjemte krok. Om vi ønsker at hele landet skal bosettes, må vi tilby innbyggerne mulighet til skolegang, arbeid og adekvate og tilstrekkelige helsetjenester. Det oppleves selvsagt underlig at de tjenestene man bør ha kortest vei til, som akutthjelp, blir vanskeligst å nå når tjenester sentraliseres.
Med fråde og raseri
Lokalbefolkningen opplever utrygghet og følelsen av å bli nedprioritert. Det er krenkende for voksne mennesker å bli fortalt av politikere at det er politikerne som vet best for dem. Når folk opplever å bli fratatt verdighet og ikke bli hørt, mister de tilliten. Når tilliten til systemet svikter, svikter systemet. Befolkningens tillit til og trygghet for at hjelpen er der når den trengs, er den største verdien helsetjenesten har, skrev Charlotte Haug i en leder i siste utgave av Tidsskriftet. For å drive helsetjenester og for å beholde jobben som politiker, er politikerne avhengig av at folk stoler på at de rette avgjørelsene blir tatt på vegne av befolkningen. Det er en viktig distinksjon.
Mistillit og samhandling
Dokumentaren Sykehuskrigen på NRK Brennpunkt fortalte tydelige om hvordan lokalbefolkningen i Molde og Kristiansund settes opp mot hverandre. Det skapes mistillit mellom dem. Hvilken betydning dette vil ha for samhandling og forholdet mellom de som lever der, er ennå for tidlig å si.
Hvilken hånd er venstrehånden?
Fra helsebyråkratenes side hevder man hensyn til økonomi, faglig forsvarlighet og bemanningsproblematikk. Det er bra at helsepolitikerne har forstått at de må drive helsepolitikk og ikke lenger overlater det egentlige ansvaret for utformingen av fremtidens sykehusstruktur til helsebyråkratene.
Likevel; ser helsepolitikkhånden hva distriktspolitikkhånden gjør? Hvem av dem gjør venstrehåndsarbeidet?
Denne posten ligger også inne på min egen blogg, Marias Metode, der den som ønsker det, kan kommentere anonymt. Jeg håper på tankeutvekslinger og debatt mellom dere som kommenterer.
Dette er en viktig debatt som bare kommer til å øke i aktualitet de kommende årene.
Gjerpe kommer med et viktig poeng her om at politikerne har en vanskelig jobb i slike saker. Fagmiljøene kommer med sine råd og i helsesaker går ofte disse rådene på tvers av de som er folk flest sin oppfattning av hvordan ting bør være. De som stemmer inn en politiker i ulike valgte fora er i bunn og grunn den politikerens arbeidsgiver og det er naturlig at det da er svært vanskelig å gå på tvers av velgernes ønsker.
Som Gjerpe skriver så kan det føles krenkende og nedlatende hvis befolkningen et sted føler at politikere tar en «jeg vet hva som er best for deg»-holdning. Jeg tror imidlertid at hvis man kan synliggjøre at det på medisinsk grunnlag er nødvendig med enkelte endringer, så vil man i mye større grad nå frem til befolkningen.
For å få til dette er det viktig at denne debatten engasjerer oss leger så vell som andre helsefaglige yrkesgrupper. Vi må greie å få frem hvilke medisinske konsekvenser det vil føre til å opprettholde dagens system kontra å satse på et mer sentralisert oppbygning av helsevesenet.
Hvordan vi skal greie det i dagens tabloidisierte mediehverdag er imidlertid ikke godt å si.
Velkommen til bloggs, Sturla!
Ja, denne debatten bør taes bredt, og som du sier, den vil ikke bli mindre med årene. Det er også mange sider ved sentralisering som vi ennå ikke har gått i dybden på.
Kanskje vi kunne bruke noe av kommentarfeltet til å være mindre «taboide»?
Kan du si noe om hva du tenker rundt de medisinske konsekvensene ved å opprettholde dagens system vs sentralisering, gjerne pro et contras?
Hva tenker dere andre?
Ja; jeg savner også flere leger og helsearbeiderne i kommentarfeltet. Jeg savner stemmene til folk som blir berørt. Her er fritt fram til å lufte ditt syn og dele din tanke! Om man vil skrive anonymt, kan man gjøre det på Marias Metode, lenken ligger nederst i hovedinnlegget.
En viktig debatt som fortjener sine nyanser.
Jeg har full forståelse for at et lokalsamfunn vil verne om sine verdier. Nærhet og tilgang til gode nok helsetjenester er av uvurderlig verdi.
Verdikampen vil til syvende og sist ende med en valør som vil være høyere enn de øvrige. Hvilken det blir skal ikke jeg gjøre meg til spåmann for. Det viktigste er at det legges opp til en edruelig diskurs hvor de ulike kompetansesystemene får anledning til å fremstille argumentene for sine respektive syn og verdier.
En terskelverdi som det vil være viktig å drøfte er hva som er godt nok. Her spiller svært mange faktorer inn. Kvalitet er en av dem.
Som pappa til et svært sykt barn er den viktigste verdi for vår familie kvalitet på tilbudet som tilbys. For oss er desverre fritt sykehusvalg en utopi. Rettighetstermer er for oss uten realitet, og dermed uten verdi. Hvorfor? Fordi det ikke finnes tilgang på gyldig informasjon vi kan vurdere denne rettigheten ut i fra. Om slik informasjon hadde vært tilgjengelig ville vi satt oss nøye inn i den, og vurdert den i i henhold til hvilke verdier som er viktige for oss. Hadde vår konklusjon vært at det beste faglige tilbudet for vårt barn hadde befunnet seg på UNN, ja så hadde vi flyttet på tvers av hele vårt langstrakte land om vi hadde hatt økonomisk bærekraft til å gjøre det.
Min appell til debatten blir derfor; legg ut gyldig informasjon, tydeliggjør hvilke interesser ulike argumentasjonsrekker representerer og forsøk å vise konsekvensene nøkternt.
Velkommen i kommentarfeltet, Tommy, og takk for en bra oppfordring!
Jeg vet jo at dere har hatt varierende erfaring med helsevesenet rundt behandlingen av deres alvorlig syke barn med en sjelden sykdom. Deres tilfelle er spesialisttilfelle og dere trenger selvsagt spesialisthjelp, i tillegg til alt det andre som skal til for å lage gode relasjoner mellom pasient, pårørende og helsepersonell.
Jeg kaster frempå scenarier som kanskje kan bidra til at du, eller andre, kommer med forslag til ytterligere dimensjoner:
Vi som har kort vei til sykehus/legehjelp, tar det jo for gitt at når barnet vårt er sykt, får vi rask og adekvat hjelp.
Hva tenker du, som far, om situasjonen der barna er mindre alvorlig syke, men likevel trenger legehjelp, når lokalsykehusene flyttes og reiseveien blir lang? Hvor går smertegrensen? Hva med syke barn som trenger mange og hyppige kontroller/behandling og der reiseveien fører til stort fravær fra arbeid for foreldrene?
Jens Stoltenberg sa på TV at dersom det skjedde en alvorlig ulykke oppe i dalen skulle pasienten verken sende til Lillehammer eller Gjøvik sykehus, men til Ullevål. Er dette noe han har «suget av eget bryst» viser det at hans innsikt i akuttmedisin er svært dårlig. Dersom han innrømmer dette må han også beklage at han uttaler seg om slikt med en skråsikkerhet som minner om en «månelanding». Det er åpenbart at lokalsykehus er nødvendig for øyeblikkelig hjelp inklusive stabilisering før pasienten kan sendes videre til større sykehus. Riktignok kan noen pasienter sendes direkte til Ullevål med helikopter, men hvor mange slik har vi og hvor lang tid vil det ta før flere slike kan tre i aksjon? Regjeringens oppfatning om og planer for helsevesenet er schizofren: på den ene siden sentralisering og på den annen side Samhandlingsreformen der spesialistfunksjoner skal overtas av kommunene. Skal det også gjelde kirurgi og akuttmedisin? Hvor skal pasientene sendes inntil viktig spesialistkompetanse er etablert lokalt? Skal hver kommunalt legesenter bli et lite omdefinert sykehus?
Takk for kommentar og gode spørsmål om Samhandlingsreformen, Magne!
Jeg kan dessverre ikke svare på noen av dem…Jeg ser mange av de samme problemstillingene som du gjør, spesielt i en oppstartsfase ser det ut til at det mangler «lenker» mellom det gamle og det nye. Det kan være at en slik «oppstartsfase» vil vare i uakseptabel lang tid.
Hvor går «smertegrensen» for hvor lang tid man vill akseptere som reisevei og ventetid for å få akutthjelp?
På Marias Metode oppfordret Fanghold om å se til nord for å lære av hvordan man både kan gi akutthjelp og nødvendig spesialisthjelp http://bit.ly/irnsJk
Det jeg tenker på er om det er fornuftig med én definisjon av Lokalsykehus som skal gjelde for alle?
Eller kanskje må vi nøye oss med noen minimumskrav?
Fremover kommer det til å bli et stadig større fokus på kvalitet og derigjennom rett og slett på hvor mange ganger de forskjellige legene gjør de forskjellige inngrep. Derfor kan man kanskje forestille seg at ett lokalsykehus i en periode kan ha en spesiell kompetanse som et annet lokalsykehus ikke har. Senere kan denne kompetansen forsvinne, alternativt erstattes med noe annet.
Hovedutfordringen vil være å skape trygghet i befolkningen for at spesialisthelsetjenesten hjelper deg uansett hvilken adresse du har, men det kan godt skje at lokalsykehuset gjør forberedende arbeid og at du deretter må reise for å få gjennomført selve inngrepet.
Takk for kommentar og velkommen til bloggs, Børre,
Det ble en dobbeltpublisering av denne kommentaren og jeg har svart, og spurt, på min egen blogg her:
http://bit.ly/mlPLoW