Alle mennesker er like. Er leger likere?
Ofte hører jeg pasienter karakterisere sine leger som arrogante, krenkende og uten empati. Leger, som i utgangspunktet er villige til å vie år av sitt liv for å lære å ta vare på andre, møter sinne fra dem de skal hjelpe. Hvordan kan det henge sammen?
Blir leger fordervet av å se fordervelse, eller forderves legene av makt? Er legen en spesiell type menneske? Fører opplevelsen av ikke å kunne hjelpe de hjelpetrengende til at hjelperen endres? Gir utdannelsen legene ballast til å være menneskelige i deres møter med pasientene?
Foto av tre barn. Etter tillatelse http://www.carf.no/
Leger er ikke Supermennesker
Legene, som alle andre, kjenner på følelsen de fleste synes er vanskelig å kjenne på; det ukomfortable og av og til det uholdbare når man ikke mestrer eller finner svar. Det er vanskelig å gjøre feil, ikke ha oversikt og kjenne usikkerhet. Det kan være tøft å møte egen uvitenhet. Vi leger er like forutinntatte som andre mennesker. Vi bruker kort tid på å danne oss et bilde av den andre. Vi kobler tidligere opplevelser til nye situasjoner.
Vi gjør oss erfaringer og endrer atferd på bakgrunn av dem.
Disse egenskapene beskytter oss i mange situasjoner, men kan være uheldige i møter med pasienter. Har vi tidligere hatt flere møter med langtidshjelpetrengende pasienter vi har kjent oss ukomfortable med, overfører vi denne opplevelsen til den nye pasienten vi møter. Slike møter kan bære preg av den opplevelsen vi leger får inne i oss – når vi kjenner denne murrende irritasjonen i møte med dem vi ikke kan helbrede. Til tross for at vi leger ikke er supermennesker, har vi likevel et særskilt ansvar for å kjenne oss selv, kjenne hvor terskelen for irritasjon går, vite når vi overfører vårt eget til den andre, og når vi tar på oss de ulike kategoriseringsbrillene. Se for øvrig mitt innlegg «Det er nok bare psykisk» i Bergens Tidende.
Skylapper og arbeidshester
Da jeg var pur ung, og ikke visste noe om hvordan det var å være pasient, forsto jeg ikke sinnet som jeg møtte, som rettet seg mot leger. For å være ærlig forsto jeg det heller ikke senere, der jeg løp og løp og strakk meg til det ytterste for pasienten, både den jeg hadde fysisk foran meg, og den jeg hadde i bakhodet. Etter å ha blogget på nettsiden Marias Metode og fulgt langvarig syke i et drøyt halvannet år, og selv hatt frakken på, har jeg lært mer.
Når legen flakser med hvit frakk og pasienten hører harde klakk-klakk fra treskoene bortover sykehuskorridoren, er det mange som gjerne vil ha “et lite ord med legen”. En bønn om hjelp i situasjonen der de er redde, syke og opplever seg som hjelpesløse. Noen av de syke er skviset inn på to meter lengde og nitti centimeter bredde langs korridorveggene. Legen gir alt hun har – og litt til. Hun stirrer ned i papirene og forsøker å unngå blikkontakt med de som nå er blitt sykehusveggens nye tapet. I motsetning til tapetet, krever pasienten tid og oppmerksomhet legen ikke har. Legen ser, men kan ikke se. Legen vet at det er tretti andre som skal sees til den dagen. Strengt tatt har hun ikke tid til å gjøre en skikkelig helhetsjobb for mer enn ti av dem. Det er noe som heter ventelistegaranti og effektivitetsparametere. Sykehuset skal spare. I år også.
Fastlegen har ofte satt av 10-15 minutter til pasienten. På den tiden skal du som pasient være klar, tydelig, løsningsorientert og passe syk – som en god pasient er, og slik som Berit Myhre beskriver i sin masteroppgave.
Tidspresset gjør noe med oss. Gjør makt- og statusposisjonen som vi har, noe med oss også? Hva med møtet med vår egen usikkerhet og utilstrekkelighet?
Dannelse eller utdannelse
Legen og filosofen Reidar Pedersen har sluttført sin doktorgrad om empati i medisinen. Han hevder at empati, etikk og kommunikasjon ofte er en perifer del av medisinutdannelsen. For empatisk kommunikasjon kan læres. Psykolog Lisbeth Brudal sitt kurs i empatisk kommunikasjon finner du hos Helsedialog.no.Det er naturlig å bli følelsesmessig distansert, og kanskje til og med avstumpet i situasjonen, når man ofte møter egen avmaktsfølelse. Er leger likevel en spesiell type mennesker som er mindre empatiske av natur? Kan hende er vi helt vanlige folk som er forutinntatte og distanserer oss emosjonelt når følelsen av avmakt blir for stor? Opplevelsen av å løpe rundt og rundt som i et hamsterhjul, uten noen gang å komme i mål, kan overmanne mange. Forslagene til svar vil gi ulike tiltak. Å basere studieopptaket på personlige egenskaper fremfor karakterer har vært nevnt, ressursbruken i helsevesenet er stadig under debatt, og nå reiser man altså spørsmålet om utdannelsen er for dårlig.
Helsevesenet traumatiserer
Etter å ha fulgt langtidssyke tett over tid, hører jeg overraskende mange fortelle at de blir ytterligere traumatisert gjennom sin lange ferd mot diagnose, rett behandling og kontakt med velferdssystemet. Dersom pasienten har det vi kaller “diffuse plager”, som plager og sykdomssymptomer ofte er, opplever mange ofte ikke å bli trodd på at de er syke. Plagene blir kalt “subjektive” eller “funksjonelle”, noe som av mange pasienter og leger blir oppfattet som egentlig ikke å eksistere andre steder enn i pasientens eget hode. Kronikerne og pasientgruppen med såkalte “diffuse plager” har størst sjanse for å havne i limbotilstanden der tiden går, ingenting skjer, og ingen vil påta seg ansvar. Kan hende blir pasienten kun sand i maskineriet, en vi ikke kan fikse, en vi gir opp når vi har spilt ut våre kort? Mange opplever dette som å bli møtt med lite empati og menneskelighet. Se for eksempel denne danske studien om kommunikasjon med pasienter som har hatt ryggsmerter lenge.
Skjev maktfordeling
Det er et skjevt maktforhold mellom legen og pasienten. Legen er i vante omgivelser, der han/hun har kontroll over rammene, mens pasienten kommer med hjertet i hånden – engstelig, avkledd – og har midlertidig mistet noe av sin tidligere identitet. Bare det å kle av seg gjør noe med oss, og vi mister litt av skallet mot omverdenen som skal beskytte oss. Hvordan takler vi helsearbeidere og velferdsansatte den makten som vi har over andre? Makt er en fast og gitt størrelse. Dersom pasienten skal få mer, som jo er det vi ønsker når vi snakker om brukermedvirkning, må nødvendigvis behandleren få mindre.
Den patriarkalske “jeg vet hva som er best for deg”-legen må vike. Verken verdighets- eller maktforholdet er likelig fordelt slik situasjonen er i dag. Det betyr at det er legen som har hovedansvaret for at kommunikasjonen foregår på en best mulig måte. Vi er individer, men ikke mer individualister enn at vi, som et helt samfunn, trenger hverandre.
Soma og psyke
Alle vet at psyke og soma henger sammen, både hos hjelper og hjelpetrengende. La oss tenke oss at pasienten ble møtt med verdighet, uten å bli påført skam, uten å bli psykologisert, men som et autonomt og voksent menneske, der kommunikasjonen og følelsen av tilhørighet og verdi ble ivaretatt – hvor bra hadde ikke det vært for den syke? At tilfriskningskompetansen hadde økt betraktelig, er foreløpig en antakelse, men jeg vil anslå den til å være av betydning. Se nettsiden om kommunikasjon i sykehus.
Det forundrer meg at ikke flere hjelpere bruker sin viten om hvordan psyke påvirker soma, ved aktivt å styrke verdigheten og dermed tilfriskningskompetansen til den syke. Det er ufattelig lett å si til pasienten: “Jeg ser du er syk, jeg anerkjenner det du forteller meg, prøvene vi har tilgjengelige i dag, kan ikke påvise det som ikke er som det skal være i kroppen din. Kanskje vi om noen år vet mer. Hvordan skal vi gå fremover herfra, og hva kan hver av oss bidra med?” For veldig mange syke er dette et akseptabelt svar. Vet og kan man ikke mer i dag, er det slik det er.
Rop til meg, og jeg blir døv
Den som har vært i en by av en viss størrelse over tid noen gang, har oppdaget at de etter en tid ikke lenger ser fattigdommen, tiggerne, de syke, søppel og elendighet, som Jakob Arvola har skrevet godt om i sin bloggpost. Ta deg tid til å lese den i sin helhet. Leger er også mennesker. På akkurat samme måte som det mennesket som går forbi tiggeren på Egertorget i Oslo en kald vinterdag.
For en tid tilbake var det en person på Twitter som skrev på en slik måte at mange opplevde personen som suicidal. En person tok kontakt med politiet da det ikke var mulig å oppnå kontakt med personen de var bekymret for. Denne gangen var det “falsk alarm”, men i etterkant ble det diskusjoner om hvorvidt man skulle eller ikke skulle ha ringt.
Mange, inkludert meg selv, mener at når noen roper ut sin nød og fortvilelse, og blir hørt som hjelpetrengende, er det et tegn på at det fortsatt finnes mennesker som ikke er blitt så elendighetsblaserte at de ikke lenger reagerer.
Jeg undres på om vi alle sammen endres grunnleggende som mennesker. Jeg lurer på om vi tar disse erfaringene av resignasjon med oss over i andre situasjoner. Over tid kan det føre til at vi blir mindre empatiske; at vi slutter å bry oss om de som er rundt oss, og som ikke hører til vår nære og private krets. Som jeg skrev på hjemmesiden til Superheltinner, som takketale i sist uke:
Jeg har denne naive troen. Jeg tror på at dersom vi kjenner hverandre som mennesker, vil vi hverandre vel. Jeg tror på at den vi gjenkjenner som lik oss, vil vi ønske å hjelpe. Når vi forstår at vi alle kan havne i situasjonen der vi faller utenfor “arbeidslinja”, at vi alle kan bli syke, vil vi likevel se de som ikke kan delta i arbeidslinja, som likeverdige. I saken rundt utvisningen av Maria Amelie fra Norge er det noe av dette som fører til så stort engasjement. Vi føler vi kjenner Maria. Når noe urett skjer mot en vi “kjenner”, reagerer vi.
La oss bli kjent!
Du oppfordres til å skrive under fullt navn, slik de aller fleste andre forfattere i Tidsskriftet gjør. Les mer i Om bloggen. Jeg åpner for anonyme kommentar på min personlige blogg Marias Metode
[...] This post was mentioned on Twitter by Stine Bjerkestrand, Tidsskriftet. Tidsskriftet said: På bloggen: Alle mennesker er like. Er leger likere, spør @MariasMetode. http://ow.ly/3JEpt [...]
Takk for et veldig bra innlegg. Du tar opp et veldig viktig tema, og berører mange sider ved det.
om leger er mindre empatiske enn andre er et interessant spørsmål. Man kan gå tilbake, gå tilbake til de unge menneskene som søker seg inn på medisinstudiet. Hvorfor gjør de det? Du har hele spekteret; fra de som oppriktig ser gleden av å hjelpe mennesker til de som oppfatter legeyrket som status og makt. Havner man i siste kategori, vil jeg anta at empati kan være en mangelvare. Men, jeg tror ikke bare det er personligheten som gjør at leger evt mangler empati. Det er som du skriver et stort poeng at man mangler tid. Når har man tid til å sette seg ned med den usikre pasienten, bruke tid, berolige og forklare. Tidsklemma er der, det er et evig jag, jag om å komme gjennom poliklinikklistene, først til lunsj, og så til man skal hjem. Effektivisering, effektivisering og effektivisering. Det er ikke alltid lønnsomt for pasienten.
Et annet poeng er legens egen usikkerhet som du skriver. Man er usikker, men likevel så må man på et vis virke trygg og kunnskapsrik overfor pasienten. Jeg vil tro at man i noe usikkerhet kan prøve å virke trygg, men på en slik måte at man virker arrogant og lite empatisk.
Det du skriver om er en kompleks problemstilling i allefall.
Hei Stine!
Jeg tror, som du, at når legene skvises, skvises pasientene. Før eller siden. Å forvente noe annet er å vente for mye.
Jeg tror også at når en er syk, avkledd, engstelig – er en langt mer krenkbar enn i andre situasjoner. Hvordan opplever vi ikke selv, også når vi er friske, at vi er mer var på signaler fra andre i situasjoner vi ikke er trygge og tilbakelente i? De aller fleste gjør det.
Når man har med syke og hjelpetrengende å gjøre, skal det altså mye mer til for at kommunikasjonen skal skli uten sand i maskineriet.
Slik jeg ser det er det legen som har «makten» i situasjonene, til tross for at legen kan være usikker. Det er legen som i utgangspunktet må ta helhetsansvaret for at konsultasjonen går bra. Alle har vi kjent på likes and dislikes og speiling – og det er ikke alltid det er lett å få det til.
Mange engstelige blir lett frustrerte – det går begge veier, slik at både lege og pasient kan ha kortere lunte når situasjonen er preget av følelse av utilstrekkelighet.
Kanskje er det tidsfaktoren som er det som skal til for å løse denne situasjonen? Kan hende er det øvelse på bevisst, tilstedeværende kommunikasjon? Kan hende er det et fellesansvar?
Noen ganger tror jeg at usikre leger ikke vil gjøre pasientene sine usikre og møter dem med å avfeie deres frykt, eventuelt ved å psykologisere dem. Det fører sjelden frem.
Takk for innspill!
Er kanskje min tur å bli sett på som arrogant, for jeg har skrevet endel om dette både på Karavanseraiet.no og i kommentarfelt rundt forbi. Om det å møte brukeren/pasienten der han er, med den respekten for hans verdighet som han har krav på som medmenneske. For det du skriver over her henger sammen med det som Kierkegaard sa om Hjelpekunst, og som mange helsefagstudenter gjerne har som devise på minst èn av sine skriftlige oppgaver:
«At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden. For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke.»
På en rehab-avdeling jeg arbeidet en gang, hang det et brodert teppe med ordene «Møt brukeren der han er» ved siden av døra til vaktrommet. For meg ble det en daglig påminning om egen utilstrekkelighet og hva jeg hadde å strekke meg mot.
For selv om du, Maria og forhåpentligvis noen ganger jeg også, klarer det kunstykket å møte pasienten der han er, er det for mange som ikke tar seg de 30 sekundene det tar å vise ham/henne den respekten han har krav på. Legen/terapeuten/sykepleieren/saksbehandleren fra NAV eller kommune har et tidsskjema som skal følges og klarer ikke å se at «Jeg har den tiden jeg trenger til å gjøre det jeg skal gjøre», men kjører heller på for å bli ferdig. Med det resultat at både hjelpeapparatet og pasienten bruker mer tid enn nødvendig på tilfriskningsprosessen, rett og slett fordi man ikke tok seg tid til å bli kjent med pasienten og hans utfordringer i starten.
En annen side av dette er at jeg sitter med en følelse av at vi gjør veldig mye bra, og at det er unntakstilfellene vi diskuterer. De sakene hvor våre vanlige arbeidsmåter ikke fører fram, de sakene som så enkle ut i starten, men som viste seg å være veldig så innfløkte og kompliserte. Tror det er mer der vi er for raske i starten, og hvor vi kommer skjevt ut i relasjonen hjelper/hjelpetrengende.
Og nei, jeg er ikke et hår bedre enn andre, selv om jeg gjerne skulle vært det
Ha en fortsatt fin dag
Kamelryttersken
Heisann Kamelryttersken
Ja, du bidrar ofte med fine kommentarer i feltet – takk for dem.
Jeg tro jeg legger inne deler av det jeg svarte på egen blogg inn her også:
Det er ikke alltid slik at jeg har klart å møte den som trenger min hjelp akkurat der og da – det er jeg overbevist om! Jeg er jo bare et menneske og har kjent godt på både tidspress og behov for å beskytte meg selv i min egen avmaktsfølelse.
Er det tidsspresset?
Er det mennesketypen?
Er dette en overdrivelse?
Ser vi bare det som ikke fungerer?
Jeg vet jo at undersøkelser viser at “nordmenn flest” er fornøyd med fastlegen sin og kanskje er det lettest å se det som ikke fungerer? Likevel tenker jeg at den som ikke har verdigheten i behold, den som føler seg maktesløs, som kommer til kort – den får en dårligere tilfriskningskompetanse, som jeg kaller det. Det vil vi ikke. Vi vil ikke at folk skal bli sykere av å bli syk og å møte helsevesenet, slik jeg etter så mange historier jeg har hørt, tror er en sannsynlig situasjon for flere.
Noen ganger må vi se på hva som ikke fungerer for å finne ut av hvordan det kan gjøres bedre. Kan hende er det det jeg forsøker å gjøre ved å stille disse spørsmålene?
Jeg har et ønske om at posten ikke skal være et angrep på mine kollegaer. De aller fleste av dem gjør så godt de kan og enda litt til, slik jeg beskrev.
Først vil jeg få takke for at jeg får kommentere i dette kommentarfeltet
Tror vi alle vil gjøre så godt vi kan. Spørsmålet er om alle har evne/mulighet/kompetanse til å utføre arbeidsoppgavene like godt. Tror det er noe med egen forståelse/innsikt ikke bare i egen yrkesutøvelse, men også i egen framferd overfor omgivelsene, som gjør at enkelte kommer til kort overfor noen saker, noen pasienter.
Istedetfor å dømme de som har et stykke igjen i å møte den hjelpetrengende der han er, må vi også møte dem der de er og bidra til at de ser hva de har å arbeide med.
En nyutdannet vil alltid være usikker og ha behov for vei-/rettledning. For utdanninga starter først da. Profesjonsstudiet er som et grunnkurs å regne. Slik at arbeidsgiver vet at den han ansetter har et minimum av kompetanse i forhold til den jobben han skal gjøre.
Og desverre er det slik at kompetanse på det å møte pasienten, forstå hans utfordringer, der skorter det i utdanningene rundt forbi. Sliter enda med den biten, selv nå etter 6 – 8 år med allehånde brukere av mine tjenester. For vi snakker ikke bare om å sette riktig diagnose og ordinere riktig behandling. Vi snakker like mye om hvordan pasienten takler sykdommen sin, og hva han har behov for av hjelp og støtte i forhold til å mestre situasjonen sykdommen har satt ham i. Noen trenger et rehabopphold etter et lårbensbrudd, og drar hjem og fortsetter livet sitt uten mèn. Noen har et knekt lårben selv etter et tilsvarende rehabiliteringsopplegg, og må ha realitetsorientering så det holder på at nå er du like frisk som før bruddet. Samme type brudd/inngrep/rehabilitering. Den ene fortsetter som før, den andre setter seg for og fortsetter å være syk selv om bruddet er leget.
Vi har ikke endret på praksisen med at vi ønsker at de som deltar i samtalen på bloggen bruker fullt navn. Men siden du la inn lenke til det elektroniske visittkortet ditt på about.me i første innlegg, har du introdusert deg selv med navn.
Som er vanlig har du et kjempebra innlegg, Maria.
Hva gjelder legens arbeidessituasjon og at «alle» sliter og dra i legen for å få hjelp, det synes jeg er en treffende beskrivning. Arbeidet selv i helsevesendet i mange år. Det finnes nok like mange forklaringer som det finns leger, tror jeg.
Jeg tenker at i pasientsituasjonen så er det for min del en nødvendig grunn at dialogen flyter, og at jeg føler empati, selv om legen ikke alltid er enig i det som jeg sier. Jeg tenker det er viktig at min lege er trygg nok i seg selv å innrømme når han ikke vet. Da blir jeg både imponert og tryggere. Jeg liker når man kaller en spade for en spade. Jeg har også vansklig med trangsynthet. Jeg skulle selv ha problem om en lege kun såg i psyko-somatiske termer og ikke tenkte på de somato-psykiske. Han/hun trenger ikke å vite alt, men å være åpen for nye kunnskaper.
Jeg tror du er inne på noe veldig viktig når du snakker om fordommer, empati og kommunikasjon. Vi kommer ikke unna når det handler om at pasientene vekker opp følelser i oss. Det er viktig at vi får tid å reflektere på vår egen del i møtet med pasienten. Både for pasienten sin skyld og vår egen. For pasienten sin skyld må vi jobbe med våre fordommer.
Mange primærleger gjør et bra jobb når man tenker på den arbeidssituasjon de er i, men også de har bare 2 hender. Når jeg arbeidet som psykolog opplevde jeg at de primærleger, som jeg samarbeidet med, var positive til den informasjon som jeg kunne føre tilbake til dem. Naturligtvis med pasientens samtykke. Min tanke er at primærlegen er veldig viktig i pasientens liv. Med meg skulle de bara ha samarbeide med en kort tid i livet, men kontakten med primærlegen skulle vare lenge. Jeg støttet mine klienter når de hadde noe de var opprørt over i samarbeide med legen sin, slik at de mannet seg opp for å si det som hjertet var fullt av. Det gikk ofte bra og legen overlevde og ble heller ikke sint.
Jeg blir betenkt når jeg leser hvordan en del pasienter blir bemøtt hos sin lege og andre behandler i helsevesendet. Hvis dialogen stopper opp da forsvinner muligheten til en god diagnose. Hvordan skal man da få en god anamnese?
Den svenske allmennlegen Andreas Enfeldt tar i sin nye bok «Matrevolutionen» også opp det tema som handler om hva det gjør med en lege når behandlingsmetoden ikke fungerer. Han sier at det er mennesklig å skylde på pasienten da, men det løser inga problemer.
Dere leger står i mange forskjellige og vanskelige problemer. Jeg håper dere får hjelp med de tingene som Maria tar opp i det her innlegget. Det er så viktigt å la det som hjertet er fullt av komme ut gjennom munnen.
Jeg tenker at det som du tar opp i det her innlegget, er en veldig viktig kvalitetssikrings spørsmål. Det skjer mye spennende og jeg tror at primærleger har en spennende tid i møte på mange fronter.
Til alle leger som sliter hardt, ønsker jeg en god og spennende dag! Ta vare på dere!
Hei Anna-Lena!
Først og fremst – ja, jammen er vi bare mennesker. Alle sammen. De fleste gjør sitt beste, eller det de tenker er «sitt beste». Vi er også mennesker på den måten av vi lar oss farge av våre omgivelser og den holdningen på arbeidsplassen vi jobber på.
Min erfaring er at det faktisk er ganske så stor forskjell på hvordan helsepersonell møter pasientene fra sted til sted. Jeg vet ikke hva årsaken til det er.
Mange er mest opptatt av å «bli sett». Mange er ikke så opptatt av det – de er mer opptatt av å «bli fikset». Der er vi også ulike. Når en lege som er opptatt av «å fikse» møter en pasient som er opptatt av «å bli sett» og omvendt, skjærer det seg ganske raskt. Det er også relativt stor forskjell på hvordan pasienten aksepterer at legevitenskapen «ikke har kommet lenger» og ikke kan behandle en frisk, selv om jeg over skriver at mange aksepterer at legen ikke kan eller vet – og innrømmer det.
Så – ja, vi er bare mennesker. Vi er mennesker som skal arbeide og være syke i dette systemet. Passer det?
Jeg har her kopiert min kommentar fra ditt blogginnlegg «System-menneske?»
«Ansvaret for en god dialog går naturligvis på begge hold. Husker de første åren jeg arbeidet som psykolog. Pasienter kom og fortalte at deres lege ikke forsto dem og hvor fortvilt det var. Jeg satt som et levende spørsmålstegn, for det var elt åpenbart hvorfor pasienten slet. Velutdannede mennesker som ikke såg det her? Når jeg da spurte pasienten om de hadde fortalt sin lege om de ting de fortalte til meg, pleide svaret å være, nei. Det hadde de ikke fortalt. Da støttet jeg pasienten til å fortelle sin lege om hva de slet med, og at jeg trodde det skulle gå bra. Flere ganger fikk jeg love pasienten at legen kunne ringe meg om det ble noen problemer. Det svarte jeg naturligvis ja på. Legen pleide ikke ringe og det ordnet seg. Nå er det primærleger jeg mest har hatt samarbeide med, og jeg har syntes det har vært viktig med å helpe til med å forbedre dialogen. Uten en god dialog blir det ikke noen god vurdering eller behandling. Da stopper alt opp.
Men pasienten har en historie og den overfører hun eller han på oss behandlere. Vi i vår tur overfører våre erfaringer på pasienten. Der kan vi gjøre mye. Hvis en person har dårlig erfaring med auktoritetspersoner, kan det raskt bli en låsning med legen eller psykologen. Der trenger vi behandlere skape en trygg setting, for at personen skal tørre å tørre å ta nye steg i relasjonen. Mye av det her er ikke bevisst, men det finns der. Når dialogen utvikles mellom pasient og lege blir det mer levende for begge parter.
Nå er det mye i ropet med kognitiv terapi, men vi som har utdannelse i psyko-dynamisk teori har fått mye trening og opplæring i dialogens betydning. Hva pasienten vekker hos oss er noe som vi må snakke om allerede i utdannelsen. Jeg hadde en gang en arbeidskamerat i psykiatrien som gikk sin videreutdannelse til distrikslækare. Hun hadde vegledning hos en psykolog i dialogens betydning i samtaler. Hun syntes det var meget stimulerende, da hun ikke hadde fått det i sin utdannelse. Nå er det her 15 år siden og mye kan ha skjedd siden da.
Det går jo å ha konstruktive diskusjonsgrupper leger og psykologer imellom til inspirasjon til begge parter.
Vi møter pasienter som har det helt forferdelig og det er ikke sjelden man skulle ønske at man kunne gjøre mye mere. Det er viktig å føle på det, ellers merker pasienten det når vi prøver å skyve de følelsen fra oss. I pasientsituasjonen ser man mye, men det er ikke alltid lett å tolke alt som man ser. Da er det lett å tro at legen ikke bryr seg.
Når man møter sin lege er det viktig å føle at han eller hun liker en, og tar en på alvor. Det er da man begynner å fortro seg mer og mer. Nærhet er kjæmpeviktig her, ellers blir det mest stress. Nå har jeg sett at “alle” sliter og drar i legene, at det ikke er rart at ting kan bli kompliserte ibland. Derfor har jeg skrevet en huskeliste når jeg skal til legen. Når jeg har lest spennende forskning om ting som kan være interessant for oss begge kopierer jeg det. (Ikke minst om kosten.) Har jeg mye å fortelle så skriver jeg brev som jeg sender til ham.
Siden tror jeg at integrert medisin blir noe som kommer i fremtiden, og vi må arbeide for at staten legger mere penger på helsefremmende informasjon til oss alle. Vi kan ikke bare vente på at folk blir syke og at legene skal stresse med å være brannmenn.
Det er god folkhelsepolitikk å hjelpe de syke og å lære hva som gjør folk syke. Hvis vi ikke tar tak i problemet i tid blir samfunnet sykt. Vi må alle tenke over hva det er for samfunn vi ønsker oss. Vi må selve leve i det samfunn som vi skaper oss og alle kan vi bli syke. Det er en del av livet!»
Jeg tenker kunne ha mye å vinne på å utvikle dialogen. Psykiateren Clarence Craaford, skrev for flere år siden en bok som heter «En bok om Borderline» Der tok han opp et tema som heter den utviklende dialogen. Den var veldig bra og jeg tenker at den er veldig bra, og ikke bare for borderline. I de psyko-somatiske metodene, arbeider vi mye med dialogen, vårt viktigste instrument. Det finns mye kunnskaper om det her.
Jeg tenker man får sette et positivt mål om å lære seg mer om dialogen som redskap. La det bli en positiv prosess.
Sen tenker jeg at den her typen blogg er kjempeviktig, der både leger og pasienter kan lese hva du skriver, og hva vi alle andre kommenterer med. Det setter igang en prosess, som kan være veldig fruktbar.
Jeg tror legens rolle komme å forandres, med internet, som kunnskapspreder og empowerment av individene. Det blir nok en omstilling for legene, på godt og vondt. Det som gjør godt og som gjør vondt…
Ja, fint, Anna-Lena -kommentaren passer bra i denne posten også.
Jeg er så fri at jeg legger inn lenke til den posten her – det ble tilsammen 51 kommentarer med delt og spennende erfaringskompetanse:
http://bit.ly/fpjzMF
Jeg tenker også vi må tenke helsepolitisk. Hvordan er helsevesendet organisert? Hvor mye satser man på helsefremmende metoder i samfunnet?
Finns der gode diagnostikk og behandlingsmetoder i utlandet som man kan bruke her i Norge? I Sverige har man begynt en matrevolusjon. Kommer den hit og hvordan kan det påvirke folkehelsen? Spes i allmennmedisin Andreas Eenfeldt diskuterer ny forskning om kost i blant annet http://www.kostdoktorn.se .
Hvis man kan gi folk flest gode helse råd, samtidlig som man ikke dømmer og kritiserer, så kunne det, som jeg tenker, bli veldig interessant.
Vi trenger en positiv kreativitet i samfunnet, og vi kan som kollektiv ikke legge alt på legene. Nå får de arbeide med konsekvensene av mange samfunnsproblem. Det må nok også løftes opp til en samfunnsdiskusjon.
Jeg har på min blogg skrevet et innlegg om 2 forskjellige arbeidsplasser jeg har hatt i psykiatrien, det første i Sverige og det andre i Norge. I Sverige på den psykiatriska polikliniken i Oskarshamn, arbeidet man mye. Likevel var det rum for kreativitet. Her i Norge på Sanderud sykehus var arbeidsforholdene annerledes. Arbeidspresset var stort. Jeg snakket med en psykiater som sa at han ikke hadde oversikt over alle pasientene som han sto som ansvarig lege for. Noen måneder var han vekk.
Jeg tenker på de leger som står i det presset år etter år og gjør en insats i til tider en umulig situasjon. Deretter kommer fylkeslegen og kritiserer, noe de må gjøre når det ikke fungerer. Det må iblant føles urettferdig. Jeg forsvarer ikke et helsevesen som ikke fungerer. Det jeg ønsker er å være med å bevisstgjøre det som skjer. Kanskje det ikke alltid er legene det er feil på, men den organisasjon de arbeider i og de resurser de har der.
Når jeg satt på morgenmøtene på Sanderud sykehus og hørte om plassmangel, akutte innleggelser, utskrivninger, ventelister og så videre fikk jeg gang på gang assosiasjoner til tv-serien «I Love Lucy», da hun arbeider ved et løpende bånd i en sjokolade fabrikk. Jo raskere båndet går, desto vanskeligere får hun å følge med. Jeg liker tv-serien I Love Lucy, men den assosiasjonen var virkelig ikke gøy.
Alt det her påvirker hvordan vi som pasienter får det i helsevesendet. Som helsepersonal ønsker man ikke att pasientene skal bli lidende, men pasienter ser mer enn personalet har en anelse om.
http://etlivaleve.blogspot.com/2011/01/en-annen-psykiatri.html
«Å møte pasienten der han er.» Fin setning. Flott mål. Men er det mulig? Er det mulig å møte meg der jeg er, når jeg ikke en gang selv vet hvor jeg er? Jeg er i krise. Legen er på jobb. Vi starter fra hver vår klode. Og krise er ikke et forståelig begrep. Det er en vanvittig smertefull, skremmende, uforståelig tilstand. Jeg er i et totalt ukjent landskap, og gjenkjenner ikke mine egne reaksjoner en gang. Utad virker jeg mestrende og kul. Inni meg er det boblende lava. Hvordan skal legen kunne møte meg, og hvor?
Hva trenger vi? Tid, fravær av forutinntatte meninger, et genuint ønske om å forstå hverandre, og mer tid.
Det er mulig. Jeg har selv erfart det.
Og pssssst: Hvorfor er det lettere å snakke med frisøren vår enn legen? Hva er det med den hvite frakken?
Gunnhild Corwin sa. «Er det mulig å møte meg der jeg er, når jeg ikke en gang selv vet hvor jeg er?»
Min «mere-forstående» hjelper meg ingenting før jeg har forstått hvor du er. Jeg kan aldri komme dit du er, for du er i ditt land, i din situasjon. Men før jeg kan formidle de løsningene jeg ser som mulige i den situasjonen jeg ser, må jeg så langt inn i ditt land som jeg klarer. Noen ganger kommer jeg fram, og kan bidra til din helbredelse, andre ganger blir jeg stående på grensen og rope i et ingenmannsland. Det er de dagene jeg går hjem med bøyd hode, og ikke vil at noen skal se hvilken fiasko jeg er.
Og jeg vil ikke være en fiasko, jeg vil være en terapeut som gir det jeg har å gi, og som vet at det jeg gir er godt for denne pasienten, fordi vi møttes i en felles forståelse av hans/hennes utfordring. Derfor deltar jeg i denne diskusjonen, for den gir meg enda en fasett i diamanten jeg arbeider med å slipe til.
Takk Anna-Lena og Gunhild for gode innspill og spørsmål.
Det er godt å se at dere evner å se begge sider og mange fasetter av denne problemstillingen.
Som jeg har skrevet noe om i kommentarfeltet i min private blogg, så skrev jeg nettopp denne posten for å synliggjøre at en lege er ikke et Supermenneske på noen som helst måte og at mange leger opplever dagene som langt fra optimale. Jeg ønsker å vise at både leger og pasienter har fellessak.
Jeg er heldigvis ikke noe orakel og lar spørsmålene deres stå som små inspirasjonutsagn til videre dialog, ytre eller indre. Takk for bidrag!
Et viktig innlegg om en viktig sak.
Fenomenet du beskriver er ikke unikt til lege-pasientforholdet. Jeg har selv sittet med f.eks. fortvilte enslige forsørgere som ikke får skaffet seg eget husvære fordi kommunikasjonen med en boligbyråkrat om bostøtte og boligtilskukdd ikke når fram. Maktforholdet er skjevt og altfor ofte sitter byråkraten med definisjonsmakta. Makta til å definere – innenfor trange tids- og ressursrammer – hva kundens/klientens/pasientens behov er. Jo større gap i kompetanse og ‘status’ mellom de to partene i kommunikasjonen, jo større er problemet.
Som byråkrater (eller leger) hviler det et stort ansvar på oss for å forvalte ressurser, møte kunde/pasients behov og ivaret verdighet.
Jeg er en relativ ressurssterk person. Stort nettverk, tåler en støyt i sosiale sammenhenger og høyt utdannet. Men som pasient må jeg erkjenne at disse kvalitetene ofte renner av meg så fort jeg trer innenfor et legekontor. Senest under dagens besøk til fastlegen som endte meg at jeg kansellerte hele seansen fordi jeg følte maktforholdet mellom meg og lege ble for stort.
Så det er strålende at du og Tidskriftets blogg setter dette på dagsorden. Og det er altså ikke bare leger som har problemet, men det er et problem også i andre helse og sosiale tjenester.
Temaet må adresseres i utdannelse, opplæring, ledertrening, etc. Pasientombud og pasientorganisasjoner må styrke arbeidet for sine målgrupper. Men kanskje viktigst, det må tas hensyn til disse utfordringene når budsjetter, planer, bemanning, turnuser, sengekapasiteter, etc. planlegges.
-go
Jeg synes at debatten her har mange likheter med debatten som i de siste dager har gått rundt Per Fugellis kronikk om «engangsleger» i Aftenposten. Jeg ville derfor anbefale Pernille Nylehns bloggpost om dette temaet: «Engangsleger – just say no!»
http://perpelle.wordpress.com/2011/02/04/engangsleger-just-say-no/
Hennes oppfordring er klar: «Så kan man spørre om det er dårlig organisering, for stort tidspress, lite forståelse fra sykehusledelsen etc etc.
Men uansett årsak er det faktisk vi, som leger, som må gjøre dette, og ta pasientansvaret vi har fått tildelt. Og hvis vi ikke klarer det fordi arbeidet er organisert dårlig eller det er for travelt, ja da får vi slå i bordet og si at dette holder ikke, jeg får ikke gjort jobben min under slike betingelser! «
Jeg spør tidligere i denne debatten om det i det hele tatt er mulig å «møte meg der jeg er», når jeg ikke selv vet hvor jeg er.
Når Fugellis engangsleger bringes inn, kan jeg love at i løpet av en «seksminutters engangs-konsultasjon» vil legen møte en høyst oppegående verdensmester. Den lille vettskremte meg er så godt gjemt at han ikke vil ha sjanse til å oppdage meg, og «møte meg der jeg er».
Hva trenger jeg? Tid, og interesse. Og litt mer tid. Og den samme legen mer enn to ganger.
Tenkte det kanskje kunne passe her å lenke til en mail fra en av mine blogglesere om hvordan folk som har fått en borderline-diagnose av en lege, behandles av en annen. Det er nemlig mange som opplever liknende ting fra helsepersonell, etter at annet helsepersonell har diagnostisert dem som «personlighetsforstyrret». http://stomm-blog.blogspot.com/2011/02/mer-om-presis-diagnostisering.html