Alle mennesker er like. Er leger likere?

Dato:
25. January 2011
Kommentarer:
19 kommentarer

Ofte hører jeg pasienter karakterisere sine leger som arrogante, krenkende og uten empati. Leger, som i utgangspunktet er villige til å vie år av sitt liv for å lære å ta vare på andre, møter sinne fra dem de skal hjelpe. Hvordan kan det henge sammen?

Blir leger fordervet av å se fordervelse, eller forderves legene av makt? Er legen en spesiell type menneske? Fører opplevelsen av ikke å kunne hjelpe de hjelpetrengende til at hjelperen endres? Gir utdannelsen legene ballast til å være menneskelige i deres møter med pasientene?

Foto av tre barn. Etter tillatelse http://www.carf.no/

Foto av tre barn. Etter tillatelse http://www.carf.no/

Leger er ikke Supermennesker

Legene, som alle andre, kjenner på følelsen de fleste synes er vanskelig å kjenne på; det ukomfortable og av og til det uholdbare når man ikke mestrer eller finner svar. Det er vanskelig å gjøre feil, ikke ha oversikt og kjenne usikkerhet. Det kan være tøft å møte egen uvitenhet. Vi leger er like forutinntatte som andre mennesker. Vi bruker kort tid på å danne oss et bilde av den andre. Vi kobler tidligere opplevelser til nye situasjoner.

Vi gjør oss erfaringer og endrer atferd på bakgrunn av dem.

Disse egenskapene beskytter oss i mange situasjoner, men kan være uheldige i møter med pasienter. Har vi tidligere hatt flere møter med langtidshjelpetrengende pasienter vi har kjent oss ukomfortable med, overfører vi denne opplevelsen til den nye pasienten vi møter. Slike møter kan bære preg av den opplevelsen vi leger får inne i oss – når vi kjenner denne murrende irritasjonen i møte med dem vi ikke kan helbrede. Til tross for at vi leger ikke er supermennesker, har vi likevel et særskilt ansvar for å kjenne oss selv, kjenne hvor terskelen for irritasjon går, vite når vi overfører vårt eget til den andre, og når vi tar på oss de ulike kategoriseringsbrillene. Se for øvrig mitt innlegg “Det er nok bare psykisk” i Bergens Tidende.

Skylapper og arbeidshester
Da jeg var pur ung, og ikke visste noe om hvordan det var å være pasient, forsto jeg ikke sinnet som jeg møtte, som rettet seg mot leger. For å være ærlig forsto jeg det heller ikke senere, der jeg løp og løp og strakk meg til det ytterste for pasienten, både den jeg hadde fysisk foran meg, og den jeg hadde i bakhodet. Etter å ha blogget på nettsiden Marias Metode og fulgt langvarig syke i et drøyt halvannet år, og selv hatt frakken på, har jeg lært mer.

Når legen flakser med hvit frakk og pasienten hører harde klakk-klakk fra treskoene bortover sykehuskorridoren, er det mange som gjerne vil ha “et lite ord med legen”. En bønn om hjelp i situasjonen der de er redde, syke og opplever seg som hjelpesløse. Noen av de syke er skviset inn på to meter lengde og nitti centimeter bredde langs korridorveggene. Legen gir alt hun har – og litt til. Hun stirrer ned i papirene og forsøker å unngå blikkontakt med de som nå er blitt sykehusveggens nye tapet. I motsetning til tapetet, krever pasienten tid og oppmerksomhet legen ikke har. Legen ser, men kan ikke se. Legen vet at det er tretti andre som skal sees til den dagen. Strengt tatt har hun ikke tid til å gjøre en skikkelig helhetsjobb for mer enn ti av dem. Det er noe som heter ventelistegaranti og effektivitetsparametere. Sykehuset skal spare. I år også.

Fastlegen har ofte satt av 10-15 minutter til pasienten. På den tiden skal du som pasient være klar, tydelig, løsningsorientert og passe syk – som en god pasient er, og slik som Berit Myhre beskriver i sin masteroppgave.

Tidspresset gjør noe med oss. Gjør makt- og statusposisjonen som vi har, noe med oss også? Hva med møtet med vår egen usikkerhet og utilstrekkelighet?

Dannelse eller utdannelse
Legen og filosofen Reidar Pedersen har sluttført sin doktorgrad om empati i medisinen. Han hevder at empati, etikk og kommunikasjon ofte er en perifer del av medisinutdannelsen. For empatisk kommunikasjon kan læres. Psykolog Lisbeth Brudal sitt kurs i empatisk kommunikasjon finner du hos Helsedialog.no.Det er naturlig å bli følelsesmessig distansert, og kanskje til og med avstumpet i situasjonen, når man ofte møter egen avmaktsfølelse. Er leger likevel en spesiell type mennesker som er mindre empatiske av natur? Kan hende er vi helt vanlige folk som er forutinntatte og distanserer oss emosjonelt når følelsen av avmakt blir for stor? Opplevelsen av å løpe rundt og rundt som i et hamsterhjul, uten noen gang å komme i mål, kan overmanne mange. Forslagene til svar vil gi ulike tiltak. Å basere studieopptaket på personlige egenskaper fremfor karakterer har vært nevnt, ressursbruken i helsevesenet er stadig under debatt, og nå reiser man altså spørsmålet om utdannelsen er for dårlig.

Helsevesenet traumatiserer
Etter å ha fulgt langtidssyke tett over tid, hører jeg overraskende mange fortelle at de blir ytterligere traumatisert gjennom sin lange ferd mot diagnose, rett behandling og kontakt med velferdssystemet. Dersom pasienten har det vi kaller “diffuse plager”, som plager og sykdomssymptomer ofte er, opplever mange ofte ikke å bli trodd på at de er syke. Plagene blir kalt “subjektive” eller “funksjonelle”, noe som av mange pasienter og leger blir oppfattet som egentlig ikke å eksistere andre steder enn i pasientens eget hode. Kronikerne og pasientgruppen med såkalte “diffuse plager” har størst sjanse for å havne i limbotilstanden der tiden går, ingenting skjer, og ingen vil påta seg ansvar. Kan hende blir pasienten kun sand i maskineriet, en vi ikke kan fikse, en vi gir opp når vi har spilt ut våre kort? Mange opplever dette som å bli møtt med lite empati og menneskelighet. Se for eksempel denne danske studien om kommunikasjon med pasienter som har hatt ryggsmerter lenge.

Skjev maktfordeling
Det er et skjevt maktforhold mellom legen og pasienten. Legen er i vante omgivelser, der han/hun har kontroll over rammene, mens pasienten kommer med hjertet i hånden – engstelig, avkledd – og har midlertidig mistet noe av sin tidligere identitet. Bare det å kle av seg gjør noe med oss, og vi mister litt av skallet mot omverdenen som skal beskytte oss. Hvordan takler vi helsearbeidere og velferdsansatte den makten som vi har over andre? Makt er en fast og gitt størrelse. Dersom pasienten skal få mer, som jo er det vi ønsker når vi snakker om brukermedvirkning, må nødvendigvis behandleren få mindre.

Den patriarkalske “jeg vet hva som er best for deg”-legen må vike. Verken verdighets- eller maktforholdet er likelig fordelt slik situasjonen er i dag. Det betyr at det er legen som har hovedansvaret for at kommunikasjonen foregår på en best mulig måte. Vi er individer, men ikke mer individualister enn at vi, som et helt samfunn, trenger hverandre.

Soma og psyke
Alle vet at psyke og soma henger sammen, både hos hjelper og hjelpetrengende. La oss tenke oss at pasienten ble møtt med verdighet, uten å bli påført skam, uten å bli psykologisert, men som et autonomt og voksent menneske, der kommunikasjonen og følelsen av tilhørighet og verdi ble ivaretatt – hvor bra hadde ikke det vært for den syke? At tilfriskningskompetansen hadde økt betraktelig, er foreløpig en antakelse, men jeg vil anslå den til å være av betydning. Se nettsiden om kommunikasjon i sykehus.

Det forundrer meg at ikke flere hjelpere bruker sin viten om hvordan psyke påvirker soma, ved aktivt å styrke verdigheten og dermed tilfriskningskompetansen til den syke. Det er ufattelig lett å si til pasienten: “Jeg ser du er syk, jeg anerkjenner det du forteller meg, prøvene vi har tilgjengelige i dag, kan ikke påvise det som ikke er som det skal være i kroppen din. Kanskje vi om noen år vet mer. Hvordan skal vi gå fremover herfra, og hva kan hver av oss bidra med?” For veldig mange syke er dette et akseptabelt svar. Vet og kan man ikke mer i dag, er det slik det er.

Rop til meg, og jeg blir døv
Den som har vært i en by av en viss størrelse over tid noen gang, har oppdaget at de etter en tid ikke lenger ser fattigdommen, tiggerne, de syke, søppel og elendighet, som Jakob Arvola har skrevet godt om i sin bloggpost. Ta deg tid til å lese den i sin helhet. Leger er også mennesker. På akkurat samme måte som det mennesket som går forbi tiggeren på Egertorget i Oslo en kald vinterdag.

For en tid tilbake var det en person på Twitter som skrev på en slik måte at mange opplevde personen som suicidal. En person tok kontakt med politiet da det ikke var mulig å oppnå kontakt med personen de var bekymret for. Denne gangen var det “falsk alarm”, men i etterkant ble det diskusjoner om hvorvidt man skulle eller ikke skulle ha ringt.

Mange, inkludert meg selv, mener at når noen roper ut sin nød og fortvilelse, og blir hørt som hjelpetrengende, er det et tegn på at det fortsatt finnes mennesker som ikke er blitt så elendighetsblaserte at de ikke lenger reagerer.

Jeg undres på om vi alle sammen endres grunnleggende som mennesker. Jeg lurer på om vi tar disse erfaringene av resignasjon med oss over i andre situasjoner. Over tid kan det føre til at vi blir mindre empatiske; at vi slutter å bry oss om de som er rundt oss, og som ikke hører til vår nære og private krets. Som jeg skrev på hjemmesiden til Superheltinner, som takketale i sist uke:

Jeg har denne naive troen. Jeg tror på at dersom vi kjenner hverandre som mennesker, vil vi hverandre vel. Jeg tror på at den vi gjenkjenner som lik oss, vil vi ønske å hjelpe. Når vi forstår at vi alle kan havne i situasjonen der vi faller utenfor “arbeidslinja”, at vi alle kan bli syke, vil vi likevel se de som ikke kan delta i arbeidslinja, som likeverdige. I saken rundt utvisningen av Maria Amelie fra Norge er det noe av dette som fører til så stort engasjement. Vi føler vi kjenner Maria. Når noe urett skjer mot en vi “kjenner”, reagerer vi.

La oss bli kjent!

Du oppfordres til å skrive under fullt navn, slik de aller fleste andre forfattere i Tidsskriftet gjør. Les mer i Om bloggen. Jeg åpner for anonyme kommentar på min personlige blogg  Marias Metode

▲ Til toppen