En som kan samarbeide
En som kan stille de rette spørsmålene
En som tar initiativ
En som har tillit
En som viser respekt
En som er kritisk
En som er undrende
En som er ærlig i sine problem

alt er vel relativt , for uansett så beriker de helsevesenet med mer lærdom

Men det viktigste er vell at de er mottagelige og villige til å motta helsehjelp -for de som ikke ønsker det men har behov for det vil vel være de som man kan kalle en vanskelig pasient
Utfordringen er vell hvordan vi som helsearbeidere takler de ulike problem
og at vi har tid og ressurser til å håndtere både pasient og sykdom
dess mer avansert dess mer ressurser kreves det

I den grad jeg har fått behandling som virket, for eksempel rehab. opphold på Jeløy Kurbad, har jeg funnet fram til tilbudet selv. Dette har bidratt til at jeg tar på meg mye ansvar for egen behandling og bedring, fordi jeg har opplevd at egen kunnskap når lenger enn legens/spesialistens. Noe som igjen gjør at jeg legger ansvaret på meg selv når jeg ikke lykkes i å bli bedre.

En lege som kommuniserer at hun ikke kan noe om pasientens sykdom, men som er åpen for forslag fra pasienten, signaliserer at det ikke er hennes jobb å finne ut av behandlingen. En ressurssterk pasient vil da ta på seg rollen som pådriver, men hva med en pasient som er så dårlig at det ikke lar seg gjøre? Eller som ikke har ressursene til å finne ut av alternativene?