Tidsskriftets blogg eller hvilken som helst blogg?
Det er nå litt over to måneder siden vi lanserte Tidsskriftets blogg. Vi har publisert 13 innlegg med et bredt tematisk spenn. Lege-pasientforholdet, sykehusorganisering, teknologi, turnus , e-læring og legers deltakelse i nettsamfunnet har vært omtalt. Hver post har hatt mellom 200 og 1 000 sidevisninger. Vi har publisert over 80 kommentarer, og flertallet av disse er ikke skrevet av leger. Omtrent 2/3 av alle kommentarene som har kommet, er publisert.
Vi har fått mange tilbakemeldinger på oppfordringen om å skrive under fullt navn. Det er mange gode argumenter for at en helserelatert blogg både bør åpne for anonyme innlegg/kommentarer og for at den bør være lukket.
Må leger beskyttes mot hverandre?
Vi er blitt fortalt at leger vegrer seg for å delta i sosiale medier med fullt navn, fordi de ikke ønsker at pasienter og arbeidsgivere skal kunne google dem, og lage en oversikt over deres engasjement og meninger. Det hevdes også at leger vegrer seg for eksponering på grunn av internjustisen blant kollegaene. Man skal ikke stikke nesen for mye frem, eller uttale seg om noe man ikke er ekspert på.
Tidsskriftet har tidligere, både på lederplass og her i bloggen, omtalt legers manglende deltakelse i offentlige debatter. Tematikken er altså ikke ny. Er muligheten til å skrive anonymt det som skal til for å få dem på banen? Erfaringene våre så langt har ikke overbevist oss om det. I den ene posten der vi åpnet for anonyme kommentarer, valgte flertallet av kommentatorene å skrive under fullt navn.
Kan grunnen til at ikke flere leger har kommentert i bloggen så langt, være at bloggosfæren er ukjent for dem? Foreløpig har vi kun fått gjennomført noen av tiltakene vi har planlagt for å trekke legene inn i bloggen.
En annen mulighet vi har vurdert, er å lukke bloggen, slik at den kun er for leger. På denne måten kunne legene i alle fall fått skjermet seg mot googlende pasienter. Dette kunne kanskje fått flere leger til å kommentere? Men vi tror imidlertid både at leger, helsebyråkrater, politikere og pasienter deltar i de gode samtalene om medisin og helse.
Fiktiv anonymitet?
Mange har oppfattet etableringen av bloggen som en utstrakt arm mot pasientene. Det er riktig at mennesker med erfaring fra helsevesenet, er viktige bidragsytere i samtalene vi ønsker å skape på bloggen. Men det er ikke nytt at pasienter slipper til med sine erfaringer i Tidsskriftet. Siden 1989 har vi hatt spalten Personlige opplevelser, der pasienter forteller om sitt møte med leger og helsevesenet. Vi tillater anonyme innlegg i denne spalten, om dette er den eneste måten historien kan komme frem på. Men hovedregelen er at forfatterskapet er åpent. Vi har også lang erfaring med at mange viktige historier kommer frem, også når man skriver under fullt navn.
De alle fleste som har ønsket å bidra med pasienterfaringer på bloggen, har ønsket å benytte pseudonym (fiktivt navn) – ikke å være anonyme (navnløse). Disse pseudonymene er ofte knyttet opp mot blogger og nettsamfunn der erfaringer som pasient og med helsevesenet er tema.
Tidsskriftet har i en årrekke jobbet med spørsmålet om anonymisering av pasientopplysninger, og har blant annet stilt spørsmål ved om det i det hele tatt er mulig å være helt anonym på nett. ”Når pasienthistorier – med eller uten bilde – er åpent tilgjengelige på Internett, er det nesten umulig å tro at ingen vil gjenkjenne pasienten. Den primære målgruppen – leger – vil kanskje ikke skjønne hvem det er tale om, men nettsurfende naboer og pårørende kan legge sammen to og to.” Dette skrev Charlotte Haug i lederartikkelen Ser du hvem jeg er? Samtykke til publisering fra pasientene selv er et absolutt krav i Tidsskriftet.
Med mengden og systematikken av (pasient)informasjonen som legges igjen på nett, knyttet til en del pseudonym, er det naivt å tro at personene bak disse fiktive navnene er anonyme!
Hva betyr det å være Tidsskriftets blogg?
Vi har aldri tatt mål av oss til å være en blogg som skal skli rett inn i den norske bloggosfæren. I Om bloggen flagger vi også andre verdier og holdninger enn ønsket om åpenhet, som ikke er vanlig praksis. Vi ønsker blant annet ikke å publisere innlegg som er publisert tidligere, selv om vi selvfølgelig er klar over delingsidealet i sosiale medier. Det er fordi Tidsskriftet har tatt stilling til dobbeltpublisering.
Når vi beveger oss ut i bloggosfæren, gjør vi det som Tidsskriftet med 129 års erfaring med medisinsk publisering og publiseringsetikk, og ikke som ”Just another WordPress blog”, for å si det litt flåsete. Og når vi har valgt denne linjen, er det altså ikke fordi vi ikke kjenner til argumentasjonen for pseudonymitet eller andre uskrevne regler for deltakelse i sosiale medier.
Vi tror samtalene vi har fått til så langt, er gode. Svært mange av dem vi ønsker å nå med bloggen, er ennå ikke nådd, og har ikke hatt mulighet til å delta. Selv om temaene vi har dekket til nå, har stor spennvidde, er det mange temaer vi ønsker å dekke, som vi ennå ikke har tatt opp. Etter to måneder online ønsker vi å prøve ut premissene vi har lagt, en stund til, før vi eventuelt gjør endringer.
[...] This post was mentioned on Twitter by Tidsskriftet, Stefan Johansson. Stefan Johansson said: Intressant fr norska @Tidsskriftet om deras erfarenheter av egen blogg. Klart läkare ska synas i offentl rum! http://ow.ly/30GCo [...]
Jeg synes det er interessant at dere tester ut blogg-formatet og har satt pris på flere av innleggene til nå. Å lese kommentarrekken er en viktig del av leseopplevelsen, og som du sier har dere fått i gang noen gode samtaler.
Hva er grunnen til at dere sletter 1/3 av alle kommentarer? Det høres ganske mye ut, sammenlignet med hvor mange sjikanerende kommentarer andre blogger får.
Tusen takk for positiv tilbakemelding på bloggprosjektet!
Vi har fått svært få useriøse kommentarer på bloggen. De aller fleste kommentarene som ikke er sluppet gjennom er fra personer som har ønsket å skrive under pseudonym eller anonymt. De har fått tilbud om å legge inn kommentaren under fullt navn, og ikke ønsker å gjøre dette. Det respekterer vi selvfølgelig.
Vil man slippe å bli psykiatrisert av helsepersonell i denne bloggen?
Grunnen til at jeg spør, er at vi med en psykisk lidelse av og til opplever dette. Jeg skriver om psykisk helse og psykisk helsevern, inkludert om tvang, men har selv aldri vært utsatt for tvang. Jeg risikerer å bli stemplet som alvorlig sinnslidende om jeg kritiserer psykisk helsevern.
I fjor skrev lege Morten Mathisen (som jeg aldri har truffet) dette til meg da jeg kritiserte en undersøkelse om tvang igangsatt av Norsk psykiatrisk forening:
«Det er vanskelig for meg å unngå å kommentere dette.
Jeg oppfatter denne tolkningen av undersøkelsen av februar 2009, som antipsykiatrisk propaganda.
Jeg beklager om enkelte har hatt uheldige erfaringer med psykiatrien og derfor av personlig grunner innleder et felttog mot psykiatrien.
Og jeg forstår at dette korstoget hos noen er motivert av grunnsykdommen, og det er nok vanskelig å gjøre noe med i forhold til å hjelpe her, nettopp fordi innsikten i egen lidelse, og derav motivasjon for å ta imot hjelp, vil være liten.»
http://www.abcnyheter.no/borger/borgermeninger/090318/tvangens-gode-hensikt#comment-67176
Frank Aarebrot kritiserte den også. Er han da alvorlig sinnslidende?
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/helse/kontroversiell-undersoekelse-om-tvangsbruk-3147705.html
I Tidsskriftets blogg forventer vi at man behandler andre deltakere med respekt selv om man er uenig. Dette har vi skrevet om i Den farlige tausheten Den beste måten å finne ut av hvordan vi praktiserer dette er ved å se i postene, og ut fra det vurdere om dette er en stil og tone du vil føle deg komfortabel med. Hele Tidsskriftet, og også ”de tradisjonelle debattsidene” Brev til redaktøren ligger åpent på nett. Ved å lese disse vil du også kunne bli kjent med debattstilen i Tidsskriftet.
Redaktøren forsøker å virke både kunnskapsrik og velreflektert angående anonymitet, men forsøket faller gjennom av flere årsaker:
1. Det kreves at man skriver under fullt navn, men det gjøres ingen kontroll av at navnet som oppgis er korrekt. Det betyr at alle som vil kan opprettholde sin ønskede grad av anonymitet ved å finne på et tilfeldig navn. Eller har redaktøren planlagt et samarbeid med folkeregisteret?
2. Redaktøren hevder at de som vil bruke pseudonymer ikke er anonyme fordi disse pseudonymene allikevel er kjent fra personenes skriveaktiviteter andre steder på internett. Det er bare tøys fordi de færreste er så aktive at de skaper seg en kjent profil, og fordi man selvfølgelig kan finne på et nytt pseudonym når man ønsker det. I tillegg er det slik at en del ønsker å bruke sitt kjente psudonym nettopp fordi de ønsker å knytte sine innlegg sammen over tid – ikke fordi de vil være anonyme. Redaktøren ser ut til å ha en begrenset forståelse av de forskjellige behov for tilstedeværelse.
3. Sist, men ikke minst: Redaktøren fremlegger ingen argumenter for at fullt navn er et gode. Hun skriver: «Vi har fått svært få useriøse kommentarer på bloggen. De aller fleste kommentarene som ikke er sluppet gjennom er fra personer som har ønsket å skrive under pseudonym eller anonymt». Siden kommentarene ikke er useriøse, hva er da poenget med å sensurere dem?
Det virker som om redaktøren er mer opptatt av å ha kontroll enn hva den skal brukes til. Siden denne kontrollen uansett er illusorisk så er det vel på tide å akseptere at «129 års erfaring med medisinsk publisering» ikke inkluderer internett, og at en blogg er et vesentlig annerledes og mer mangfoldig medium enn papir.
Lykke til!
Hvor vidt man skal mistro opplysninger andre mennesker gir eller ikke er en interessant og ikke ukjent problemstilling for redaksjonen i Tidsskriftet som er blitt debattert ved flere anledninger. I forbindelse med artiklene som kommer på publiseres ber vi om en rekke opplysninger fra forfatterne om blant annet interessekonflikter og eierskap til innholdet i artiklene (forfatterskap). Opplysningene etterprøves ikke. Vi velger å stole på folk, og det samme gjør vi i bloggen. Og vi er selvfølgelig ikke ukjente med risikoen dette medfører for å bli lurt.
Du tolker vår åpenhetspraksis som en begrenset forståelse av det du kaller de forskjellige behov for tilstedeværelse. Vi har kun tatt stilling til hva slags tilstedeværelse vi ønsker i vår blogg eller i vårt debattmøte. Deltakelse er en mulighet, og som du selv fremhever – det finnes mange møteplasser på nett der spillereglene er andre og/eller mindre klare enn hos oss.
Det mangler fortsatt argumentasjon for det redaktøren kaller å ha «tatt stilling til hva slags tilstedeværelse vi ønsker i vår blogg eller i vårt debattmøte».
Det finnes så vidt jeg kan se ingen fordeler ved å avkreve kommentatorene fullt navn så lenge bloggen ikke er plaget av useriøse kommentarer. Når det i tillegg åpenbart er mange leger, pasienter og andre interesserte som ikke ønsker å delta med fullt navn så virker kravet kun begrensende på debatten.
Dette er i strid med bloggens egne ambisjoner:
«legge til rette for fri meningsutveksling og gode samtaler om fag og helsetjeneste»
«skape en arena for refleksjon rundt legerollen»
«tilrettelegge tidsskriftes artikler for samtale og diskusjon»
Det er videre slik at ved innhenting av personopplysninger kreves det at de skal være relevante. Det er vanskelig å se relevansen ved kravet om navn og e-postadresse, med mindre redaksjonens intensjon er å gjøre det lettere å forfølge kommentatorene.
Min erfaring fra egen blogg, og nå også som fast skribent for denne, er at svært få kommentarer er trakasserende, usakelige eller på annen måte krenkende. Uenigheter er uproblematisk å møte. Man diskuterer fordi man er interessert i diskusjonen og for å forstå hverandre ståsted.
Faren med å stenge bloggen for anonyme kommentarer er at en kaster ungen ut med vannet og de vikigste stemmene, de som sier det som er vanskelig å si, blir ikke hørt.
Slikt vi ser i nettaviser, med kommentatorer som ved sin stil ødelegger hele diskusjonen, er det liten sannsynlighet for at vi får se hos Tidsskriftet fordi moderator her er tett og aktivt til stede.
Redaktør av Tidsskriftet, Charlotte Haug, har flere ganger vektlagt ønsket om at de stemmene man vanligvis ikke hører skal bli hørt og at det er disse stemmene som sørger for utvikling gjennom debatt. Hun spør i åpningsbloggen «Den farlige tausheten» : http://blogg.tidsskriftet.no/2010/08/den-farlig-tausheten/
«Hvordan skal vi få helsepersonell, pasienter og pårørende i tale? Deres rapportering og varsling – fra sengekanten – om hva som fungerer og hva som ikke fungerer i dagens helsevesen, er helt avgjørende for å kunne korrigere feil, drive utviklingen i riktig retning og bevare det solidarisk baserte helsevesenet vi har i Norge»
Jeg kan ikke understreke sterkt nok hvor enig jeg er i denne betraktningen og hvor viktig den er.
Det er flere grunner til å åpne opp for anonyme kommentarer enn å la være, så langt jeg kan se. Jeg kan ikke se noen gode argumenter i dette innlegget for å unnlate å åpne kommentarrekken slik situasjonene er nå.
Når man skal stå som innleder for et debattinnlegg eller forfatter av en vitenskapelig artikkel kan jeg godt se behovet for verifisert identitet, men så langt jeg kan se kan ikke disse situasjonene sidestilles med den i en kommentarrekke.
Å kreve et fullt navn fra kommentatorer gir ikke annet enn en falsk følelse av at en har kontroll med noe som likevel er ukontrollerbart. Ingen krever legitimasjon fra den som kommentere. Det betyr at hvem som helst kan kalle seg «Kåre Hansen», lage en mailadresse og legge inn en kommentar. «Kåre Hansen» vil på den måten bli langt mer anonym enn den som ønsker å bruke sitt pseudonym. Et pseudonym er et navn persone har valgt, som feks MariasMetode, og som brukes i flere sammenhenger og på ulike arenaer.
Den som vandrer i det vi kaller sosiale medier over tid, får etterhvert en egen identitet ved bruk av sitt pesudonym. Den er like virkelig som et fødenavn og du oppfører deg minst like godt med et pseudonym som når du bruker navn, dersom du fortsatt vil bli lyttet til og tillates å delta i samtalen.
Å kunne bruke pseudonym eller kommentere anonymt sikrer at du ikke er søkbar på ditt fødenavn slik at din arbeidsgiver, dine naboer eller andre du ikke ønsker skal lese, ikke får lese. Det gjør også at du kan snakke om temaer som er vanskelige, kanskje skamfulle, om krenkende opplevelser og om det som ikke er så rosenrødt, eller om vanskelige og kritikkverdige forhold ved arbeidsplassen.
For en lege som ikke ønsker å bli søkt opp av sine pasienter, legen som ønsker et skott mellom sitt private seg med egne meninger og den jobben de gjør som lege for andre, skal også få muligheten til å mene noe som privatperson. Noe av det mange leger er kritisert for, er at de mener lite og utrykker lite om sitt ståsted.
Jeg tror mange også opplever at det er vanskelig å mene noe som er kontroversielt.
Legene, som yrkesgruppe, er liten, relativt gjennomsiktig og preget av gruppedynamikk.
En skal være forsiktig med hva en ytrer, noe Charlotte Haug har snakket om i bloggposten «Farlig taushet ved Oslo universitetssykehus» http://blogg.tidsskriftet.no/2010/09/oslo-universitetssykehus/
I samme bloggpost understreker hun at:
«Hvis det ikke legges opp til gode og trygge rutiner for at de som arbeider nærmest pasientene kan si fra hvis noe bærer galt av sted, er det virkelig fare på ferde.» Jeg vil legge til at dette gjelder også for den som er bruker av helsevesenet. Deres opplevelse er ofte en indikator på hvordan systemet fungerer.
For meg er det langt viktigere å forstå hva som rører seg hos helsearbeidere, pasienter og deres pårørende enn å lage terskler som viser seg å være vanskelige å komme over.
Vi trenger helserelaterte kommunikasjonskanaler som tør å gi fra seg noe av kontrollen og makten og først og fremst lytte til hva som beveger seg. Når en har lyttet en stund, blir en også bedre rustet til å ta debatter som kommer på en informert måte. Å gjøre veien mellom brukerstemmen og hva som rører seg hos helsearbeidere kortere er nyttig for helse velferdssystemet som helhet.
I dette mediet, som i andre, har en bare en viss tid på seg til å gjøre et «førsteinntrykk» og førsteinntrykket og hvordan en møter de en skal samhandle med, er selvsagt viktig. En blogg er aldri mer enn det som skjer i kommentarfeltet og evnen til å videreformidle tanker, slik jeg ser det. Når dette er sagt har jeg respekt for at Tidsskriftet må finne sin form og sin vei i bloggverdenen, slik alle andre «nykommere» har behov for, men jeg tror det er uklokt å bruke for lang tid på den prosessen.