Syk og dermed en kvise på samfunnets rompe?
Som “kronisk syk” er man en kvise på samfunnets rompe. Det er kanskje litt bardust reflektert og spissformulert, men slik kjennes ofte virkeligheten ut for den som er syk og er det over lengre tid.
De færreste tar innover seg at de en gang selv trenger hjelp. Her ligger et potensiale til forståelse. Syke har en gang vært friske, og friske vil bli syke. De fleste trenger relativt mye helsehjelp i løpet av sitt liv – de færreste dør av en akutt tilstand som ikke utløser helsehjelp av et visst omfang. Dersom vi ugleser de syke, vil vi få et samfunn som segregeres i «frisk»/«syk», der «syk» ikke innehar en funksjon. Mitt klare inntrykk er at mange langtidssyke har unødvendig ublide møter med helsevesenet.
Bilde brukt med tillatelse fra Children At Risk Foundation
Det er ikke slik at noen ønsker seg syk. Kanskje var man uheldig i valg av gener, kanskje var man uheldig i valg av oppvekst, og kanskje tok man noen valg man ikke skulle tatt. Er det dermed sagt at det er ens egen skyld at man er syk – og at man ble langvarig syk? Jeg er ikke så sikker på det, men slik blir ofte syke møtt. De får ofte høre at det er deres eget ansvar å bli frisk igjen, dersom helsehjelpen de har fått, ikke helbreder; det er deres liv, deres skjebne. Etter kort tid er det nærmest forventet at de skal oppføre seg som friske, og ingen er spesielt interessert i å høre om deres sykehverdag. Det er mye å forlange fra en som er syk, er i en krise og ofte har følelsen av å ha “mistet seg selv” i en periode.
Man kan føle mye skyld og skam av mindre enn å være langvarig syk. Mange, inkludert den som er syk selv, vil ofte ha den oppfatningen at det følger med mange utgifter med sykdommen deres. Man blir sett på som håpløs og krevende når flere over tid har lett etter svaret på hva som er årsaken til sykdommen. I og med at man fortsatt er syk, har man altså ikke funnet svaret. Dersom man ikke blir frisk i løpet av relativt kort tid, vil mange syke oppleve at man må kjempe både hos behandlere og saksbehandlere for å bli trodd, og man må stå på for å få videre hjelp om ikke tilstanden er enkel å håndtere.
Min påstand er at dette er med på å forlenge sykdomsprossesen.
En gang blir det din tur. Dersom vi alle hadde hatt en forståelse for at det en gang kan bli vår egen tur til å bli syk, vil det kan hende være større sannsynlighet for at den syke raskt blir tatt på alvor, mottar adekvat hjelp og kan starte på tilhelingsprosessen uten ekstra bagasje som skam og skyld.
Det er altså det vi vil, vi som er helsepersonell: gjøre frisk; helbrede. Vi vil lete etter kategorien den syke skal puttes i, systematisere, og deretter finne ut av hvordan vi skal gjøre pasienten frisk slik at han/hun ikke kommer tilbake, i alle fall ikke for den samme tilstanden. Vi vil av hele vårt yrkesstolte hjerte og med vår viten hjelpe den syke med det vi kan.
For mange av oss som er hjelpere, er det vanskelig når den syke ikke blir helbredet. Hvorfor er dette så vanskelig, mon tro? Har det noe med at det kan oppleves som en fallitterklæring? Har vi glemt den mest brukte aforismen vi har i medisinen: «Sjelden kurere, ofte lindre, alltid trøste»?
Det kan se ut som om det ikke lenger er vårt ideal. I dag ønsker vi å helbrede alle, til tross for at det vi egentlig driver med, stort sett er symptomlindring, for å sette det litt på spissen. Kan hende har vi urealistiske forventninger til medisinen?
Jeg ser at det kan oppstå store skadevirkninger når mennesker med omfattende hjelpebehov blir fortolket og forklart av personell som ikke har innsikt i hva pasienten virkelig trenger, og hvem pasienten ”er”. Når sykdommer ikke kan repareres, blir dette en stor kontrast i et helsevesen der idealet er varig og full helbredelse. I mange sammenhenger er det fint og flott med idealer, de skal være der, men for en del langvarige syke vil fokus på idealet kunne være en hindring for et fullverdig liv.
Antallet langtidssyke og kronikere i flere land øker. Det betyr at mange er avhengig av felleskapets evne og vilje til å sørge for hverandre. Hva gjør vi om de som til enhver tid er friske, sier fra seg ansvaret for de syke?
Det er nødvendig fortsatt å tenke som om vi er medlemmer av en klan, et samfunn, der vi har ulike funksjoner og ulik grad av tilstedeværelse til ulike tider, for å hindre at vi ender opp med et “innenfor”- og “utenfor”-samfunn. Kan hende må vi også tenke nytt når det kommer til hva begrepet «arbeidslinje» skal inneholde?
Hvordan ønsker du som er pasient, å bli møtt? Hva skal til for å lage en god kommunikasjon, og hvem har ansvaret for den? Hva skjer når vi som helsepersonell møter denne ufullkommenheten, at vi ikke kan helbrede, både i oss selv, som behandlere, og som forvaltere av en slags «sannhet»?
Er vi som behandlere trygge nok til å stå i en slik situasjon uten å føle et så sterkt ubehag at vi agerer på en ikke-hensiktsmessig måte? Når dette ubehaget, paret med hverdagstresset, blir sterkt nok, kan det da tenkes at vi tyr til handlinger og ord som definerer og psykologiserer den andre?
Jeg tror det. Det ville være menneskelig.
[...] innlegget er publisert på Tidsskriftets blogg, der jeg nå er fast blogger. Det hadde vært flott om du vil legge igjen en kommentar der inne i [...]
Interessant faglitteratur om dette er Anne Werners doktoravhandling:
http://www.duo.uio.no/sok/work.html?WORKID=25139
Flott, Berit!
Det ser ut som om denne artikkelen smyger seg godt inn i det jeg tar opp her.
Jeg har ikke lest hele avhandlingen grundig, men ser at det taes opp mange aktuelle problemstillinger.
Spesielt er det mye å lære av «Legen kan bidra til empowerment ved ta medansvar for medisinens tilkortkommenhet hva gjelder diagnostiske prosedyrer, behandling og forebygging av kroniske muskelsmerter. Ansvar og skyld legges dermed i større grad på medisinen som fagdisiplin snarere enn den enkelte pasient og lege. Således kan også den enkelte pasient unnslippe skamfølelser», tenker jeg.
Det snakkes om legens opplevelse av hjelpeløshet i «vanskelige» konsultasjoner og at legen har behov for å øke sin kunnskap og for å kjenne seg trygge på hvordan han/hun best mulig kan gi adekvat hjelp, blant annet til kvinner med ‘ubestemte’ helseplager.
Hvordan øke denne ferdigheten?
Det ser ut som om kvinnene som doktoravhandlingen baserer seg på bruker mye tid og energi på å fremstå som «passe» for å bli regnet med og tatt på alvor.
Ofte snakker dere som er syke om at dere ønsker å bli møtt med «respekt og verdighet». Et selvsagt behov.
Hvordan kan helsepersonell synliggjøre dette?
Nå har jeg bare skummet gjennom svarene her. Vil svare ut fra mine egne erfaringer.
Har vært kronisk syk etter en feiloperasjon i tillegg har jeg endometriose. Det tok meg 6 år før jeg fikk en diagnose og jeg har vel hørt de fleste frasene fra helsepersonell.
MEN så møtte jeg smertelegen min… jeg kom til en annen verden!! Forztåelse, respekt, empati, bare noen å PRATE med!
INGEN, ikke engang leger, kan forstå hvordan det er å gå med smerter hele tiden.. og hvor ydmykende det er. Selvrespekten vår får seg en kraftig knekk. NAV er dessverre sjelden en kronikers beste venn, helle tvert i mot.. Man MÅ nesten være frisk for å være syk i dette landet til tider..
For ingen VIL gå slik. Vi må bare akseptere situasjonen vår og prøve å gjøre det beste ut av situasjonen. For min egen del har jeg hatt best opplevelser med mannlige leger. Om det har noe å si ang kjønn ol vet jeg ikke.
Men jeg HAR også forståelse for dere som leger. Jeg forstår at det er meget frustrerende å ikke kunne hjelpe oss. At dere vil helbrede når det kanskje ikke er mulig. Jeg tror mange av oss klarer å lære oss å leve med situasjonen vår på ett vis og når vi da kommer til fastlegen eller smertelegen vår vil vi bare ha forståelse.
Nå har min smertelege sagt at det ikke er så mye mer å gjøre.. men han vil jeg skal få fortsette hos han «fordi du skal få ha en plass å gå til. En å prate med om du vil»
Disse ordene betyr mer for meg enn jeg kan uttrykke.
Jeg er heldig, vi har ett familiefirma jeg kan jobbe i når jeg orker. Jeg har sloss med Nav så mye at jeg til slutt gav opp og har ikke fått penger derfra siden jeg ble syk.
Alle sier ordet forståelse- om legen min setter seg inn i situasjonen min, om legen min hører på meg og viser meg at han forstår at situasjonen min er vanskelig så er jeg fornøyd!
Dere får langt fra nok skryt for det dere faktisk gjør. Det er lettere å kritiserer leger enn å faktisk gi dere kred. for å prøve.
Velkommen til bloggs, Anne Siri -
Det er alltid trist å høre om mennesker som har vært noen runder gjennom systemet og som har gjort dyrekjøpte erfaringer. Mange sier seg som deg -en må være ganske frisk og ressurssterk for å «klare seg» når en «faller utenfor». Desto bedre er det at du deler slik at andre kan høste erfaringer fra det du har opplevd.
.
Du gjentar det samme som unisont kommer frem her -å lytte og akseptere er viktig for å støtte langvarige syke, i tillegg til å gi adekvat behandling. Når en ikke lenger har behandling å tilby blir det vi har å by på som medmennesker det viktigste.
Jeg tenker at noen ganger kan vi ikke forstå -som du sier; det er vanskelig å virkelig erkjenne den andres situasjon, men det vi kan, vi som ser på og skal forsøke å hjelpe, er å akseptere det den andre sier som en sannhet en må forholde seg til. Er det smerter, så er det smerter -og beskriver du hvordan dette påvirker livet ditt, så gjør det det akkurat på den måten.
.
Når vi har et system og helsevesen som bygger på en stor grad av tillit, er det selvsagt alltid noen som vil utnytte et slikt system. Det er en utfordring for oss som leger fordi vi også skal være med på å forvalte samfunnets ressurser og fordele dem slik at den som virkelig trenger dem får. Skal vi av den grunn bevege oss bort fra tillitssamfunnet til et mistillitssamfunn? Kan vi gjøre det på annen måte? (Ikke direkte spørsmål til deg, dette her -jeg tenker ut i luften.)
.
Det ER mange som er fornøyd med legen sin -det viser flere undersøkelser. Det er bra. Min erfaring er at veldig mange sier etter behandling at de er imponert over rask, adevkat og vennlig behandling, nettopp fordi de hadde forventet noe annet. Det er mye lettere å være kritisk og finne 10 feil, enn å skryte og male gode saker med bred pensel.
Kanskje vi snart ser leserinnlegg i avisa om hvor fornøyd en pasient er med sin lege? Det hadde vært noe, det!
*stående applaus*…
-og et høyt Hurra! for avsnittet
“Det er ikke slik at noen ønsker seg syk.”
Har selv en diagnose, der de lærde strides om både kronisk/ikke kronisk, og ikke minst; ingen vet “svaret” på gåten om hvorfor man er syk. Og det finnes ingen medisin….kun mestring….
Å bli møtt med så mye ubehag, både hos sin egen fastlege (nå byttet ut til en ny og bedre,)og i nav-systemet….-det er en stor belastning når en selv er syk.
Jeg tror mange glemmer at man har vært en pliktoppfyllende arbeidstager, men er kommet i den vanskelige situasjonen det er, å bli syk.
Jeg kjemper til tider, om min plass i samfunnet, og ikke minst; min verdighet.
Å komme i en situasjon, der man er helt avhengig av både behandling og nav, og må kjempe seg vei gjennom det hele…..det er vanskelig.
Jeg har nå forstått innholdet i frasen; du skal være sterk for å være syk……..
Holdningene til det å være syk, sitter dypt i den norske folkesjela.
Jeg var selv en av dem, som tenkte; slutt å klag…..brett opp armene, og jobb litt, så skal du se det blir bedre…..
Latskap er rota til alt vondt……osv…
Huhei, som jeg har lært….
Latskap og sykdom har sjelden en sammenheng….mildt sagt.
Det er en stor feiltagelse, og en stor skam, å tro at mange uføre, går ufør på grunn av latskap.
Kathrin Storheil
Flott at du har lagt inn kommentaren her også!
Jeg legger inn mitt svar til deg igjen her, som på min egen blogg:
.
Ja -du er sier noe som mange langtidssyke har kjent på; hvordan en mister noe av tilliten til hvem en “er” når en mister det som tidligere definerte en som frisk og arbeidstager.
.
Det er altså noe med en grunnleggende holdning til den som er syk, hos “folk flest” som skurrer, eller?
.
Hvordan skulle holdningen har vært, ideelt sett -og hvilke konsekvenser ville en slik holdning ha?
.
Mine tanker om å ha en sterk rygg når en er syk har jeg drodlet litt om her -en slags hyldest, kanskje?
http://bit.ly/9kkhK4
Ta den til deg!
Ground Zero…..kunne ikke vært bedre beskrevet…..
Ja, det er holdningen i folk flest….vi er jo “godt oppdradd”.
Og vi har lært god norsk folkeskikk.
Vi har lært å stå på, gjøre vårt arbeid med flid, gi litt ekstra.
Vi har lært høflighet.
Vi har lært å være tålmodig og vente på tur.
Vi har lært så mye fint.
Vi dyrker perfeksjonisme.
Vi dyrker framgang og suksess.
Vi dyrker skjønnhet…..
Vi lever i et av verdens rikeste land.
Og det bærer vi preg av.
Alle disse punktene som jeg har nevnt, er jo positivt.
Men hva skjer når vi ikke lenger får det til, ikke strekker til, fundamentet vi står på, raser sammen?
Hva skjer om en blir syk? Hva skjer når kroppen sier stopp verden, jeg vil av….?
Vi må kunne tenke to tanker samtidig.
Det er ikke galt å lykkes og ha framgang. Alle vil vi jo det!
Det må samtidig være rom for den som rammes av sykdom.
Dersom folk flest, tilegnet seg en inkluderende tankegang…..ville ideen om inkluderende arbeidsliv muligens fungert?
Jeg tror desverre, at det kan gå generasjoner, før denne holdningen er forandret hos/i folket.
Eg trur det er rett at mange legar opplever det vanskeleg når ein ikkje lenger kan helbrede eller lindre. Dels er det i strid med vårt indre imperativ i kva ein lege skal gjere, nemleg lege. Dels kan ein måtte møte pasienten sin frustrasjon og smerte og kritikk over helsevesenets og legens manglande evne. Vi er gjerne handlingsretta og vil kanskje svare med enda fleire henvisningar og undersøkingar for å «bli kvitt» problemet for ei stund.
Eg trur at ved å senke skuldrane litt, innsjå at vi kan ikkje klare alt og helbrede alt, slutte å prøve på det heile tida – da kan vi hjelpe likevel. Vi kan hjelpe ved å vere der, lytte, tru på pasienten, vere ein som prøver å forstå korleis dei har det. Hjelpe ved å vere ved sida deira når dei må gå den tunge veien gjennom nedsett funksjonevne, liding – og kanskje mot døden i svært alvorleg sjukdom.
Makter vi dette, kan vi oppleve at det kan vere blant dei mest givande oppgåver i vår legegjerning.
Der sier du noe vanskelig, lett og rett, Ottar -
.
Å tro på.
Å lytte.
Empati -forstå, og kankje til og med erkjenne.
.
Så viser det seg jo mange ganger at det ikke er slik pasientene møter legene sine, i dette rommet der det er plass for refleksjon.
Selv var jeg forundret over at så mange kom med nærmest hatske utsagn til oss som gruppe, «legene». Det er ikke ofte vi leser presseoppslag med positive legenyheter, synes jeg. Ofte møter jeg mye kollektiv kritikk når jeg forteller at jeg er lege og det er langt mellom rosende ord.
.
Det må da være mennesker som har følt seg svært ydmyket siden de er så sinte, tror du ikke?
.
Kan det være at vi ikke forstår hvor sårbart det er å bli fratatt sin funksjon, avkledd, vurdert -slik som en er og blir, når pasienten oppsøker sin lege for noe pasienten kanskje har gruet seg til over tid?
.
Hva skal til for at vi lærer «å være tilstede»?
Er det «systemet»?
Er det for liten tid, kanskje?
Er det en samfunnsholdning -vi heier på vinnerne og disser taperne?
Er det oss, individene, som har ansvaret?
Hvordan skal vi endre holdningene eller systemet for å gjennomføre en slik endring, der vi kan være bedre leger for våre pasienter?
Et kjempefint innlegg!
I går la jeg ut et innlegg som kommer med noen tanker om det at legen må være med på veien – selv om han/hun ikke har fasit. Litt om hvordan møter med helsevesenet føles, både de dårlige og de gode. Og hva som bidrar til å gjøre de gode gode. Det er kanskje ett litt rotete innlegg, for jeg er litt sliten. Men jeg håper det er mulig å få noe ut av det.
Selv er jeg mer og mer opptatt av delmål, behandlingsforsøk og å leve underveis. Fasiten er kjempeviktig – men når den ikke er på plass enda er det viktig å gjøre det beste ut av veien man er tvunget til å gå.
Lenge har jeg fokusert på “akkurat nå”. Til min overraskelse hadde jeg mistet litt av fremtidsfølelsen. Men etter siste legemøte har jeg tenkt litt på dette med fremtiden… Innlegget ligger på bloggen min her: http://englerisneen.com/2010/09/fremtid/
Jeg liker veldig godt at du stiller mange spørsmål. Det setter igang mange konstruktive tanker – i hvertfall hos meg
.
Takk for kommentar, Kari!
.
Jeg har lest innlegget ditt og jeg synes det var fint å se hvordan du beskriver milepæler, veier å gå, fremtidsplaner og den skjelvende usikkerhet i å leve med en udefinert sykdomstilstand.
.
Det ser også ut som om du tenker at i en slik situasjon er det viktig at du fra den som er behandlere trenger å møte konkrete, håndfaste avtaler og handlingsplaner,interesse, empati og noen som lytter og ser.
.
I tillegg synes jeg det er spennende denne tanken om at når en lever usikkert blir en god til å leve i «nuet» og kanskje dermed også mister fremtidsperpektivet. Den tanken må jeg tenke litt mer på -så takk for den!
Jeg kan svare for meg selv som pasient, og det i tillegg som en pasient med en kompleks og vanskelig sykdom som jeg har hatt i noen år nå – ME, eller «kronisk utmattelsessyndrom» som det også kalles.
Hvordan ønsker jeg å bli møtt? Et stort spørsmål. Som i alle andre sammenhenger i samfunnet ønsker jeg å bli møtt med respekt, verdighet, vennlighet, forståelse, en viss grad av service og så videre… Hva kan dette bety konkret?
- At den som møter meg viser en viss interesse, har lest papirene om meg, ikke stiller helt uforberedt.
- At det er en gjensidig forståelse i at helsepersonell innehar en fagkompetanse jeg ikke har, men at det er _jeg_ som er «ekspert» på eget liv og hvordan det oppleves.
- At problemer ikke blir bagatellisert, avfeid eller latterliggjort; det høres kanskje selvsagt ut, men det skjer gang på gang.
Og ja, jeg ønsker også å møte de som går det ekstra stykket for å hjelpe meg, som snakker med de andre som er involvert i min helse, som leter etter løsninger som kanskje ligger utenfor det umiddelbare man har å tilby.
Kommunikasjonen har begge «sider» interesse av skal være best mulig, men dere som helsepersonell bør aldri glemme at vi som pasienter som oftest kommer inn på kontoret deres med et _problem_; vi er kanskje nervøse, redde for å ikke få lagt frem saken på riktig vis, usikker på hva som bør fortelles, hva man kan be om.
Det kan godt sies med rene ord «jeg ser at du har en vanskelig helse/livssituasjon, jeg skulle ønske at vi hadde mer å tilby deg». Vennlighet, raushet og mot til å anerkjenne at det ikke er alt man kan behandle, er ofte stor trøst i seg selv.
De _beste_ møtene jeg som ME-pasient har hatt med helsepersonell er de som både vet en del om sykdommen, og samtidig viser i praksis at de forstår konsekvensene av den, uten at jeg må be eller kreve: Sykepleieren som snakker lavere fordi jeg er overfølsom for lyd, legen som slår av lysstoffrørene i taket når jeg kommer inn fordi for mye lys av den typen gjør meg svimmel og ukonsentrert, de på legesenteret som hjelper meg å huske at jeg skal ha med meg drosjerekvisisjoner og sender meg papirer uoppfordret fordi jeg har problemer med å huske alt, og de vet jeg ikke er i stand til å benytte offentlig transport, steder hvor jeg kan ligge og vente ved forsinkelser fordi bare det å sitte oppreist utmatter meg fullstendig og kan føre til dagesvis med feber og smerter.
Dette blir langt, men det korte svaret er vel at jeg forventer og ønsker den samme respekten og alvoret i behandlingen av meg og min helse som jeg selv ville gitt mine kunder i oppfølgingen av et prosjekt; profesjonell, vennlig, tilstedeværende, tålmodig og løsningsorientert.
[...] Maria har nå et innlegg ute der som heter “Syk og dermed en kvise på samfunnets rompe?”, om å være kronisk syk. Det er aktuelt for mange, og pasienterfaringer [...]
Flott og takk for viktig innspill, Cathrine!
.
Du sier flere ting jeg biter meg merke i, blant annet:
«Det kan godt sies med rene ord “jeg ser at du har en vanskelig helse/livssituasjon, jeg skulle ønske at vi hadde mer å tilby deg”. Vennlighet, raushet og mot til å anerkjenne at det ikke er alt man kan behandle, er ofte stor trøst i seg selv.»
.
Du, når du er syk, forventer altså ikke at legen skal vite og kunne reparere alt, og det er greit, så lenge du blir sett, respektert og møtt der du er?
Det får meg også til å tenke på hvorvidt forventningene til legen er kjønnsnøytral, altså om menn og kvinner har samme forventninger til legen sin?
Er det noen som vet det?
.
Til slutt oppsummerer du ved å sammenligne lege/pasientalliansen med et kundeforhold og forventer å bli behandlet på samme måte som om du var en kunde.
.
Hva sier dere som arbeider som lege/helsepersonell -er dette en anskuelse vi bør implementere i vår tilnærming?
Nei, jeg forventer hverken at legen skal vite alt eller kunne reparere alt. Selv om det er en «spesialist på helse», er jeg bevisst på at det skjer mye innen de ulike fagfeltene som det vil være umulig for en allmenlege å få med seg. Selv spesialister kan ikke ha oversikt over alle fremskritt innen sitt felt.
Det hender jo faktisk også at en pasient har funnet frem til informasjon som legen ikke visste om, når det gjelder den aktuelle lidelsen. Derfor aksepterer jeg heller ikke automatisk legen som en «forvalter av sannhet».
Har lavt stoffskifte som i mange år ikke ble oppdaget, så mine erfaringer ligger derfor noe tilbake i tid. Når jeg leser hva Catrine V har skrevet, er det akkurat som å gjenoppleve den tiden. Det er jo forferdelig at intet har skjedd.
For meg fikk det store konsekvenser at jeg ble hypokonderforklart og puttet i den psykiatriske sekken. Enda når jeg godtok psykiatri, og de etter flere år “frikjente meg” for dette, ble jeg ikke trodd av legen min.
Det kostet meg etterhvert alt, familie, jobb, materielle goder og sosial status.
Mitt oppe i dette skulle jeg “pumpe opp” et stoffskifte jeg ikke hadde, og ikke bære synlig preg av det når jeg besøkte legen.
Klarer noen det ? Og er de da friske ?
Når så behandling med Levaxin ikke ga de ønskede (av meg) og av legen forventede resultater, ble jo dette tatt til inntekt for at legens tidligere “diagnose” var riktig.
Det verste var at det ikke ble gjort noen ting for meg, de regulerte bare dosen litt opp og ned.
Legene var mange! Skal absolutt ikke henge dette på en person. Alle så jo mitt forfall og ville ikke høre på meg når jeg sa at Levaxin ikke virket godt nok. Jeg spurte alltid om det ikke fantes andre stoffskiftepraparater jeg kunne prøve, og fortalte at jeg ble mye bedre hvis jeg sluttet med Levaxin, og at det varte noen dager før jeg ble verre igjen – og motvillig måtte gjenoppta behandlingen.
Etter at søkemotorene på internett ble bedre fant jeg jo selv ut at legene løy meg rett opp i ansiktet når de sa at det ikke fantes andre stoffskiftehormoner på markedet. Det var jo masse !
Omtrent hvert eneste land hadde sitt eget ! Og flere av legeen måtte jo ha ordinert dette i sin praksis.
Jeg bestemte meg for å smugle inn en boks Armour Thyroid og hadde den lenge på hylla over dataen. Jeg turde ikke starte, for samtlige leger advarte meg mot at dette var farlig ! Man kunne dø av smitte for det var et ikke godkjent biologisk preparat – ogsåvidere…….
Jeg sjekket jo påstandene på nettet og fant ut at det bare var tullball.
Så kan man jo tenke seg hva som skjedde med min respektfulle innstilling til legeyrket.
Ett av symptomene mine var magesmerter, som ikke viste seg på noen undersøkelser. Noen ganger ble de helt akutte.
Disse stadig mer progressive magesmerter jeg hadde hatt i mange år kulminerte så i en akutt innleggelse med diverkulitt.
Mens jeg ennå lå på sykehuset startet jeg på Armour. Jeg tenkte at her er et godt sted å dø, og kanskje en sjanse for å overleve ?
Jeg angrer ikke !
Jeg fikk et helt nytt liv, og det er bittert å tenke på at alt kunne vært så anderledes.
Hilsen n’Finn
Hei Finn og velkommen i kommentarfeltet!
Ja, som jeg sa til Anne Siri over her er jeg glad for at dere deler deres erfaringer, selv om jeg synes det er trist at dere har gjort dem.
Mange har hatt lignende opplevelser som det du beskriver -lett og ikke funnet svar innefor det offentlige helsevesen og de medikamentene det faglige miljøet pr dags dato anbefaler.
.
Selv om jeg er lege er jeg i denne settingen jeg er i akkurat nå først og fremst blogger som tar opp saker jeg synes er viktig å løfte opp i samfunnsdebatten.
Denne bloggen er ikke ment å skulle forholde seg i særlig grad til spesifikke behandlingsmetoder eller medikamenter. Det ville kunne bære uheldig av sted -all den tid hver pasient er unik og ingen av oss kan ta på oss noe som helst behandleransvar.
Jeg har også en egen blogg ved siden av at jeg blogger i denne. Der får jeg ofte spørsmål om den ene eller den andre behandlingsmåten og råd i fht dette. Jeg kan ikke anbefale noe framfor noe annet over nett-og ber om forståelse for akkurat det. Om noen åpenbart skader seg selv -vil jeg selvsagt komme med en innvendig og be om at den andre oppsøker egen lege.
.
Det er flott at du har funnet noe som virker for deg!
Jeg kan selvsagt ikke gå god for preparatet du nevner, all den tid jeg ikke har erfaring med dette selv, eller har sett mye forskning på dette. Jeg erkjenner at preparater som ennå ikke er utforsket fullt ut kan ha effekt, men da vil dette bli «eksperimentell behandling» -det vil si behandling vi ikke riktig kjenner effekt og bivirkninger av når behandlingen er gitt på en stor pasientgruppe som er fulgt over tid.
.
Akkurat den behandlingen du nevner kan norske leger skrive ut etter spesiell søknad, dersom man i samråd med sin lege finner at en vil prøve preparatet ut. Som nevnt er behandlingen ikke anbefalt av spesialistgruppen som ser på dette og den er foreløbig eksperimentell.
.
Vi kan dessverre ikke ta videre diskusjoner om spesfikke medikamenter eller behandlingsmetoder under dette innlegget og som sagt ber jeg om forståelse for dette -men historien din setter jeg stor pris på at du deler!
Takk!
Så glemte jeg helt å gratulere med forumet !
Syns jo det er et flott tiltak. Håper det blir en toveis tunell som vil bidra til økt forståelse begge veier.
Så er jeg ikke helt sikker på om alle vil fremstå på nettet med fullt navn. De fora jeg er med i trenger man ikke det, men forumledelsen lagrer jo mine personalia.
Jeg vet jo at de med onde hensikter kan boltre seg andre steder på nettet med enda lettere tilgang, men likevel ?
Hilsen n’Finn
Takk for gratulasjoner!
.
Vi håper at dette er med på å øke en rask og direkte kommunikasjon rundt det som rører seg i helse-Norge i dag og at leserne er med på å kommentere slik at erfaringer utveksles. Vi håper på deltagelse fra alle grupper.
.
Dette med bruk av anonymitet er en linje Tidsskriftet har lagt seg på for å søke å hindre nettopp sjikane, personangrep og usakeligheter slik at debatten skal holde seg mest mulig til det saken dreier seg om.
.
Det er redaktøren som til enhver tid bestemmer retningslinjene for dette.
Det er så alt for ofte et betimelig å spørre:
om ekspeditøren ville vært fonøyd kunde i egen butikk,
om direktøren ville likt seg som nyutdannet nyansatt i egen bedrift, og
om hvordan legen ville oppleve å være pasient med en langvarig diffus lidelse.
Det er en viktig og interessant diskusjon Maria Gjerpe har startet i Tidsskiftets blogg, og det er spennende at Tidsskriftet har åpnet en kanal mot sosiale medier og dermed også et forum som åpner for en langt bredere dialog enn før. Gratulerer.
Jeg har likevel lyst til å komme med en liten kommentar til bloggens redaksjonelle profil med hensyn til ønske om bruk av navn. For dem som er brukere av helsesektorens tjenester kan det nok i enkelte tilfeller oppleves som en urimelig hindring å identifisere seg med navn i kommentarfeltet, uansett i hvor generelle ordelag en klarer å beskrive sin egen situasjon. Om redaksjonen kan vurdere å ta med bruk av pseudonym, og ikke nødvendigvis slike pseudonymer som kan forveksles med vanlige navn, så kan nok dette være en fordel både med hensyn til personvernet og med hensyn til den tradisjon forbruk av pseudonymer som allerede eksisterer i sosiale medier. Det ville være synd å glemme gode ord om «den farlige tausheten» såpass raskt.
For å vende tilbake til temaet Maria Gjerpe skriver om så har jeg lyst til å nevne en tredje part i tilleg til lege og pasient. Familie og nærstående til kronisk syke. Når Gjerpe skriver at pasienten ofte har følelsen av å ha “mistet seg selv” så kan familie og nærstående også preges av den motsvarende følelsen. For enkelte diagnoser er det etablert tilbud for å gi familie og nærstående bedre kompetanse, men når det gjelder å forholde seg til en som er langvarig syk med en diffus diagnose har jeg en mistanke om at det er et udekket behov.
Takk for positive tilbakemeldinger på oppstarten av bloggen, og for direkte oppfordring til å begrunne valget om å oppfordre bloggskribenter og kommentatorer til å delta under fullt navn.
Når Tidsskriftet møter leserne i blogg, på Twitter, Faecbook eller i det virkelige liv, er vi Tidsskriftet – et generelt medisinsk og fagfell vurdert tidsskrift, som følger både norske og internasjonale publiseringsetiske standarder, der åpenhet rundt forfatterskap er en sentral verdi.
Selv om blogge senker terskelen, er det ikke nytt at pasienter slipper til med sine erfaringer i Tidsskriftet. Siden 1989 har vi hatt spalten Personlige opplevelser, der en pasient fortelle om sitt møte med leger og helsevesenet. Ofte får de også en kommentar på denne fra en lege som har distanse til situasjonen. Vi har tillatt anonyme innlegg i denne spalten, men hovedregelen er at forfatterskapet er åpnet. I tilfellene der forfatteren er anonym for leserne vet redaksjonen hvem personen er, og har hatt dialog om behovet for anonymitet.
Det er altså rom for å være anonym, om dette er den eneste måten historien kan komme frem på.
Som vi har skrevet i teksten Om bloggen har vi ambisjoner om å:
• legge til rette for fri meningsutveksling og gode samtaler om fag og helsetjeneste
• dekke temaer relatert til legers deltakelse i nettsamfunnet og ny teknologi
• komme med kommentarer til aktuelle saker
• ta leserne med i diskusjoner relatert til Tidsskriftets utvikling
• skape en arena for refleksjon rundt legerollen
• være hverdagsrelevante
• tilrettelegge tidsskriftes artikler for samtale og diskusjon
Vi tror ikke det finnes noen fasit for hvordan vi driver og moderer en blogg med disse målsettingene. I helge deltok jeg på konferansen Science Online i London, der blant annet erfarne bloggere innen forskning og vitenskap delte erfaringer. Spørsmålet rundt åpenhet, stil og tone ble diskutert også der. Uten at jeg kan belegge det statistisk er min oppfatning etter dette at det finnes omtrent like mange gode blogger med tilsvarende ambisjoner som oss, der åpenhet er hovderegelen.
Men vi kjenner også godt til kulturen for, og de gode argumentene for anonymitet og pseudonymitet i sosiale medier kjenner vi. Bloggen vår er dynamisk, og vi vil utvikle den videre sammen med dere som deltar. Vi har ikke glemt den farlige tausheten!
Jeg vet at det dessverre er mennesker som utnytter tilliten til legene, og de ødelegger jo for oss som har ett reelt problem og det gjør meg uendelig trist.
*lol*, er det hun nå er mest stolt over meg for. Fordi jeg ikke har akseptert å bli behandlet som en nettopp kvise på samfunnets rumpe. Jeg har kranglet, jeg har grått, jeg har blitt rasende og jeg har stått på. Jeg har sjeldent funnet meg i om noen har fortalt meg at jeg lyver, overdriver osv osv. For, som jeg har skrevet før, HVEM vil gå slik som dette? Og da jeg endelig fikk en diagnose så var følelsen av «I told you so» så sterk jeg kan ikke beskrive det.
For vi KAN ikke ha ett system som er bygget på mistillit, da jeg tror at prosentandelen ( hvertfall håper jeg det!) som misbruker helsevesenet er liten.
Jeg ER heldig fordi jeg har familie som er villige til å steppe inn og kjempe for meg om jeg ikke orker… men min mors «fortvilelse» over min trassighet i oppveksten
Innlegget Ground Zero var sterkt. Jeg fikk tårer i øynene fordi det er så likt min egen situasjon. Det er mange av oss som tar på oss masken og later som ingenting.. som ikke vil si noe særlig i frykt av at andre skal bli lei av oss, lei av klaging og forsvinne. jeg mistet noen venner i denne prosessen, men selv om jeg sørget over dette så kom jeg til konklusjonen at det er i slike situasjoner man ser hvem som er ens virkelige venner.
Når legen min viser den forståelse han gjør så føler man seg bedre og det hjelper også på dagen min. Har jeg en dårlig dag, kommer til han så kan jeg garantere at jeg føler meg litt bedre når jeg går derfra.
Jeg har ofte sagt at jeg skulle ønske de rundt meg fikk kjenne smerten jeg går med hver eneste dag i bare 10 minutter… da ville nok forståelsen vært der.
Jeg må også få tilføye- jeg går fast til en spesialist i en annen del av landet. Jeg reiser dit 1-2 ganger i mnd.
De første 7-8 mnd jeg dro dit måtte jeg betale det selv. NAV laget ett himla styr for meg og nektet å betale da de mente jeg kunne finne en her hvor jeg bor. At både jeg, fastlegen min, smertelegen min og denne spesialisten snakket med NAV flere ganger og fortalte og dokumenterte at denne spesialisten bare finnes to plasser i hele Norge, at det er bare 2 stk som driver med denne typen behandling, ble bare oversett… Det ble faktisk tragi-komisk til slutt.
Så tok jo helseforetakene over pasientreiser… da søknaden min kom dit, ble den innvilget med umiddelbar virkning og jeg fikk tilbakebetalt alt jeg hadde lagt ut selv. Min smertelege hadde snakket med mannen som innvilget dette som hadde kommentert at «jeg forstår ikke hvorfor ikke dette er blitt innvilget for lenge siden. Det er helt opplagt at det ikke er noen her i nærheten med denne kompetansen, hun har nytte av dette, det hjelper henne og at hun må få reise dit».
Denne spesialisten og jeg har mange ganger diskutert dette med å ha ressurser. At jeg er ekstremt heldig at jeg har kunnet lagt ut for reisene mine selv, slik at jeg har kunnet reise og få behandlingen jeg trenger og som HJELPER. Hvor urettferdig det er for de som ikke har disse ressursene og ikke minst hvor mange som gir opp når NAV kommer med avslag, ofte med lite begrunnelse.
Jeg tror at da er det viktig at legene hjelper til i så stor grad de klarer. Om det er å skrive klager, sende flere søknader, ta kontakt med evt. andre som kan hjelpe osv osv er ekstremt viktig! Dette går igjen på dette med forståelse og støtte.
Jeg har selv jobbet innenfor helsesektoren i flere år før jeg ble syk og hadde startet utdanningen min som sykepleier.. hadde 1 år igjen.
Mitt høyeste ønske er å engang få fullføre studiene mine.. for nå har jeg sett begge sider og jeg tror jeg kunne blitt en stor ressurs for mange.
Du skriver at du håper historier i media som er positive vil komme, det gjør jeg også.. for som sagt- dere fortjener mer ros enn dere får!
Og ikke minst så vil jeg takke deg for at du tar opp slike temaer. De er så ekstremt viktige for oss og de gir rom for ettertanke. Kanskje kan det hjelpe noen å forandre måten de møter kronikere/ syke på?
Var jo flere gode statutter som jeg syns om :
• legge til rette for fri meningsutveksling og gode samtaler om fag og helsetjeneste
• komme med kommentarer til aktuelle saker
• skape en arena for refleksjon rundt legerollen
Jeg mener jo at disse er både nyttige og intressante, for meg, særlig fag.
Mitt og alles syn på hvordan det faglige kan bli bedre.
Da mener jeg at man må få komme til orde med noe bakgrunnsinformasjon, og håper også at det blir gitt anledning til å si sin mening om dette.
Så håper jeg at man netopp kan ta spesifikke metoder opp til lyset og snakke åpent om dem.
Jeg ble jo litt skuffet av dette da Maria :
Denne bloggen er ikke ment å skulle forholde seg i særlig grad til spesifikke behandlingsmetoder eller medikamenter. Det ville kunne bære uheldig av sted -all den tid hver pasient er unik og ingen av oss kan ta på oss noe som helst behandleransvar
—————
Det er flott at du har funnet noe som virker for deg!
Jeg kan selvsagt ikke gå god for preparatet du nevner, all den tid jeg ikke har erfaring med dette selv, eller har sett mye forskning på dette. Jeg erkjenner at preparater som ennå ikke er utforsket fullt ut kan ha effekt, men da vil dette bli «eksperimentell behandling» -det vil si behandling vi ikke riktig kjenner effekt og bivirkninger av når behandlingen er gitt på en stor pasientgruppe som er fulgt over tid.
—————
Som nevnt er behandlingen ikke anbefalt av spesialistgruppen som ser på dette og den er foreløbig eksperimentell.
—————
Vi kan dessverre ikke ta videre diskusjoner om spesfikke medikamenter eller behandlingsmetoder under dette innlegget og som sagt ber jeg om forståelse for dette -men historien din setter jeg stor pris på at du deler
—————
Behandlingsansvar ser vi vel bort fra i et forum ?
Jeg vil iallfall ikke behandles her – med all respekt å melde.
Du sier du ikke vil ta videre diskusjoner, men du fortsetter jo denne da ?
Og det du sier er ikke helt riktig, og heller ikke i samsvar med virkeligheten.
Jeg håper derfor at jeg får anledning til å rette opp i misforståelsene.
Feks. er ikke behandling med Thyroide hormoner eksperimentell eller på noen måte alternativ – eller hva det heter. Den er heller ikke av ny dato – det er «din bestemors Thyroxin», altså et preparat som har gått fra for 100 år siden å være Apotekerfremstillt, til å bli et stabilt industriprodukt idag.
Levaxin har bare 30 år, og har aldri deltatt i studier mot disse gamle preparatene.
Jeg mener jo at behandling med kun ett av kjertlens hormoner må kalles eksperimentell, og det som har vist seg bra i 100 år, og som FDA aldri har hatt innsigelser mot – bør få være referansen.
Iallfall til studier kan rettlede.
Og det finnes utrolig mye om dette på nett. Om noen ønsker søketips har jeg mange og deler villig ut.
Det blir langt dette, jeg ville som sagt bare komme med mitt syn på dine påstander. Kan hende du syns jeg er sær, men jeg ber om at du hører meg helt ut før du lukker døren.
Hilsen n’Finn.
Hei Finn og takk for tilbakemelding
.
Jeg forstår at du gjerne ville diskutere medikamenter og behandlingsformer. Hva eksakt denne bloggen skal diskutere er opp til redaksjonen, og ikke meg, å bestemme. Dette kan redaksjonen gi mer utfyllende retningslinjer for, dersom de ønsker det.
.
Dette er et spennende bloggprosjekt som blir til mens det vandrer i denne bloggverdenen. Når noe er nytt må man prøve seg litt frem og finne ut av hvilken retning en vil legge etterhvert.
.
Mitt innlegg denne gangen dreier seg om det siste punktet du viser til:
.
«-skape en arena for refleksjon rundt legerollen.»
.
Min rolle på denne bloggen er ikke å diskutere spesifikke behandlingsmetoder og jeg ser at jeg kanskje ikke i det hele tatt skulle ha kommentert medikamentet du viser til mer enn å si at jeg ikke ville diskutere noe som helst? Det beklager jeg.
Jeg ville likevel ikke la ditt innlegg stå som et rop i skogen, som det kanskje kunne blitt.
.
Fordi jeg har blogget en stund har jeg erfart at når en lege nevner en behandlingsform fremfor en annen kan dette sees på som en indirekte generell anbefaling. Det er det jeg mente med «behandleransvar». Her har jeg et ansvar som kanskje ikke er så lett å få øye på ved første øyekast og av den som ikke har skoene på. Jeg forstår at det kanskje høres litt rart ut for andre -men slik tenker altså jeg.
.
Når det er sagt vet jeg, og mange andre leger, at pasienter kan bruke behandlingsmetoder som de har god effekt av. Disse er ennå ikke er testet i gode nok kliniske tester til at de er tatt inn i retningslinjene eller de nasjonale retningslinjene er rett og slett ikke er oppdatert raskt nok. Min mening med å snakke om «eksperimentell behandling» var å forklare hvorfor en spesifikk behandling ikke er omtalt i de nasjonale retningslinjene som vi leger forholder oss til som behandling for en spesfikk lidelse eller hvorfor man ikke får økonomisk støtte til den gjennom vanlig reseptordning.
Som vi alle «vet» varer «en medisinsk sannhet» ikke i evig tid fordi vi hele tiden vet mer og tenker nytt. Heldigvis.
.
Jeg, av alle, vet godt dette og har kjent denne situasjonen på egen kropp. Den som leser min egen blogg vil oppdage dette.
.
Jeg synes ikke du er sær
Diskusjoner rundt behandlingsmetoder både spesikke og generelle, må likevel ligge for denne gang og kan ikke føres videre i denne bloggen, slik bloggen er i dag.
Jeg vet at dette er litt på sidelinjen.
Jeg står også kun på sidelinjen når det gjelder ME.
Jeg anser denne bloggen som et utrolig viktig hjelpemiddel for å fremme kommunikasjonen mellom behandler og pasient. Vi sier «de og vi», men vi er nødt til å begynne å si «vi og oss». Vi er nødt til å se hverandre som medspillere og ikke motstandere. Vi må jobbe sammen mot evt helbredelse og lindring. Legen må også være en person. Det samme må pasienten.
Vi er til tider utrolig langt fra hverandre. Vi snakker ikke en gang samme språk.
Jeg leste nettopp en artikkel om ALL på Tidsskriftets nettside. Det avstedkom et eget blogginnlegg. På mitt eget språk.
http://www.gunnhildcorwin.blogspot.com. Ida; et statistisk tall.
Bare for å illudere hvor langt fra hverandre vi kan være, selv om vi kjemper mot samme mål.
Uansett språk; gratulerer med blogg. Jeg gleder meg til å følge.
Kjære Maria,
Først av alt et rungende gratulerer til deg; ikke bare for en livsnær, utforskende og spennende penn, men også dagens tildelte stipend (jfr. MariasMetode). Takknemlig på dine vegne, men også på vegne av legestanden, profesjonelle hjelpere, brukere OG (ofte ‘den glemte gruppen’) — pårørende
Selv om jeg er kronisk syk (sjelden bindevevslidelse/betydelig symptompress) er jeg også så heldig å få være Mentor for mange i fagmiljøene i Norge/Norden og USA. Samtidig bistår jeg brukere/pårørende på mange lærings-, mestrings- og selvhjelpsarenaer, og relaterte områder. Mine 9 operasojner, 18 mnd. på sykehus, og 38 år med «bitende» smerter gir ett bakteppe. Mine 3 tiår som Profesjonell Hjelper o.a. gjør meg ekstra priviligert, siden jeg kan stå som bindeledd for å styrke samhandling og øke gjensidig forståelse!
Dine betraktninger om mennesker med en kronisk lidelse er virkelighetsnære og tidsnære. (Jeg liker forøvrig beskrivelsen foran bedre enn «kronikere», av prinsipp. Jeg vil ikke ‘være’ en diagnose, men kunne velge å leve som syk på en FRISK arena! For mange er det i seg selv en hensiktsmessig mestringstilnærming, som du vet.). Den samme graden av Kudos ønsker jeg også å uttrykke m.h.t. refleksjonene dine rundt legers rolle, forventninger o.a.
I min artikkel «Forklart eller forstått?», publisert i nordiske (bruker)magasin for 3-4 år siden (og på Mestringsforum), behandler jeg tildels samme dilemma du løfter frem i lyset ovenfor: IDEALENE blant lager er (og skal som hoveddynamikk være) reparérbar sykdom. At de samme idealene store deler av helsevesenet tuftes på og driftes etter dermed ikke bare kan, men BLIR direkte dysfunksjonelle for de mange med ikke-reparerbare lidelser, skaper store spenninger og gjensidige utfordringer. Mange av disse beskrev du, og andre har kommentert dem.
Mine spørsmål er derfor:
1. Hvordan stiller den enkelte lege seg til konfrontasjonen med mangler i eget kunnskapsunivers (f. eks. i møte med brukere på Sjeldenfeltet)?
2. Hvordan kan leger bøte på slike kunnskapsmangler, og samtidig opprettholde et respektfullt og (ideelt sett) empatisk forhold til angjeldende brukere OG deres pårørende?
3. Hva kan vi gjøre på fakultets-, system-, organisasjons- OG brukernivå for å styrke samhandlingen slik at flere og flere av dagens leger, som stadig konfronteres med ikke-reparerbar sykdom og t.o.m. gap i egne kunnskapsunivers, LIKEVEL fortrolig kan opprettholde de verdiene du og Dr. Ottar Grimstad (jfr. ovenfor) forfekter?
Disse spørsmålene er kritisk viktige. I mitt samarbeid med Sintef Helse og Frambu i.f.m. studiet «Sjelde Funksjonshemninger i Norge» stod de sentralt. (Jeg var der brukerrepresentant oppnevnt av Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon/FFO). Våre funn viste til dels store gap, og mange muligheter for styrking. Samtidig avdekker mine erfaringer som Mentor og Kognitiv-Emosjonell Terapeut at den gradvise sidestillingen av fag- og brukerkompetansen innen Helse, Velferd og Levekår også medfører positiv bevegelse i en åpnere og mer konstruktiv retning.
Igjen; takk for dette forumet, og lykke til videre med ditt engasjement!
Med vennlig hilsen,
Kristen L. Skogrand
Mestringsforum.no
NewMomentum.no
Hei Kirsten og velkommen i kommentarfeltet.
Tusen takk for gratulasjonene for Fritt Ord tildelingen. Slkt varmer og inspirerer.
.
Jeg har planer om å skrive en bloggtekst om «langvarig» versus «kronisk» syk. Jeg er glad du la merke til distinksjonen!
.
Lenken til artikkelen «Forklart eller forstått» som du viser til legger jeg inn -den er god!
.
Jeg har ikke svar på dine spørsmål, det er heller ikke så viktig.
Hver og en av oss må møte dette i oss selv. For meg er det viktige at vi faktisk stiller oss spørsmålene, vi som er helsearbeidere. Viktig er det også at vi reflekterer over det vi fører over på den andre, det vil si pasienten, og hva som er vårt eget. Det er lurt å være klar over at vi hele tiden har på oss ulike briller vi ser verden gjennom og som farger den med våre fordommer og forventninger.
.
Jeg har faktisk lagt inn et innlegg på egen blogg i dag, som tar for seg noe av det du spør om. Du kan lese den her. Som du ser fra kommentarfeltet er det mange som har samme erfaring som du skriver om.
.
Det siste spørsmålet ditt håper jeg andre leger eller andre kan komme med innspill på:
.
Hva kan vi gjøre på fakultets-, system-, organisasjons- OG brukernivå for å styrke samhandlingen slik at flere og flere av dagens leger, som stadig konfronteres med ikke-reparerbar sykdom og t.o.m. gap i egne kunnskapsunivers, LIKEVEL fortrolig kan opprettholde de verdiene du og Dr. Ottar Grimstad (jfr. ovenfor) forfekter?
.
Noen som har innspill?