Bør legar vere venner med pasientane sine på Facebook?

Facebook har utvikla seg frå ein stad berre ungdommar heldt til, til ein møteplass for alle aldrar. Eg talte over kontaktlista mi på Facebook, og der var no 337 namn. Dei eldste var onkel og tante i 80-åra, den yngste brordatter på 12. Der er nære venner, ungdomsvenner eg hadde mista kontakten med, studievenner, kollegaer, familie og nokre andre. Eg ser at ein del av namna på lista, også står på fastlegelista mi. Er det eit problem?

Idealet i medisinen er vel legen med den profesjonelle distansen til pasientane sine, der pasientpopulasjonen er klart skilt frå det sosiale livet elles. Som lege i ei lita bygd er dette i praksis umogleg. Nesten halvparten av dei eg syng i kor i lag med, står også på lista mi. Det er uråd å ha så skarpe skiller at ein ikkje har noke omgang med pasientane sine utanom kontoret. Det kan vere krevjande, og krev bevisstheit om farer og roller. Det er også givande, med mykje bakgrunnsinformasjon som kan hjelpe ein til å vere ein bedre lege.

Ut frå dette ser eg det ikkje problematisk at nokre av pasientane på lista mi, også er facebookvenner. Men ein skal uansett vere varsom med korleis ein bruker Facebook. Personverninnstillingane bør settast restriktivt. Ein bør ikkje dele informasjon som ikkje tåler å bli lest av eit breidt publikum, inklusive pasientar.

Sjølve lege-pasientforholdet høyrer ikkje heime på Facebook (eller mellom reolane på butikken eller i pausa i korøvinga). Facebook er notorisk utrygt og er ingen stad for deling av fortruleg informasjon.

I Journal of Medical Ethics er dette problemet drøfta, og forfattarene kjem med følgande råd:

Aksepter ikkje automatisk invitasjonar frå pasientar om å bli «venner» i sosiale nettverk. Drøft eventuelt problemstillinga med pasienten dersom eit avslag kan virke sårande eller avvisande.

  • Respekter pasientane sitt personvern. Informasjon du har fått i sosiale nettverk, skal ikkje journalførast uten pasienten sitt samtykke.
  • Ver tilbakehaldande med å dele personleg informasjon på sosiale nettverk.
  • Sett deg inn i personverninnstillingane og bruk konservative innstillingar.

Treng vi retningsliner på dette området?

Retningslinjer:

  • Du oppfordres til å skrive under fullt navn, slik de aller fleste andre forfattere i Tidsskriftet gjør.

  • Innlegg og kommentarer som strider mot norsk lov eller alminnelig folkeskikk vil ikke bli publisert. Det samme gjelder bilder eller lenker som viser til nettsteder med ulovlig eller upassende innhold.

  • Du forplikter deg til å følge norske opphavsrettsregler og kan ikke kopiere tekst eller bilder som er publisert i andre medier. Siterer du andre, så vær tydelig med referanse til hvor artikkelen/innlegget har vært publisert, og hvem som har skrevet det. Legg ved lenke der dette er mulig.

  • Ved deling av kasuistikker gjelder samme regler for anonymisering og samtykke som for øvrige artikler i Tidsskriftet.

  • Selv om man er uenig, forventer vi at man behandler andre deltakere med respekt. Vi vil ikke tillate ryktespredning om enkeltpersoner, men det er tillatt å diskutere offentlige personer i kraft av deres verv på en saklig måte.

  • Innlegg som inneholder reklame for produkter eller kommersielle bedrifter vil ikke bli publisert.

  • Du kan ikke uten videre kreve kommentarer fjernet i ettertid.

  • Bloggen redigeres etter redaktørplakaten.

10 kommentarer

  1. [...] This post was mentioned on Twitter by Tidsskriftet, Espen Rostrup and Charlotte Haug, Maria Gjerpe. Maria Gjerpe said: Bruk av sosiale medier diskuteres på #tidsskriftets blogg i dag, skrevet av @ottgrims http://bit.ly/bkwtYW [...]

  2. Nils Håvard Dahl kl 10:31, 31.08.2010

    Nei, verken pasienter eller pårørende skal være blant vennene på FB. Det er svært viktig for lege-pasientforholdet at en er tydelig på skillet mellom pasient og venn.

    • krikkert kl 11:55, 31.08.2010

      Det skal nevnes at Facebook-»venner» egentlig har et meningsinnhold tilsvarende det jeg vil kalle «bekjente». Å være noens Facebook-venn vil ikke dermed si at de er en venn – det kan likefullt være en bekjent, en kollega – eller en pasient.

    • Ottar Grimstad kl 06:57, 01.09.2010

      Eg er samd i at pasientar ikkje høyrer heime som facebookvenner dersom lege-pasientforholdet er einaste kontaktpunkt. Men det skarpe skillet mellom pasientar og omgangskrets elles, er nok lettare å oppretthalde i andrelinjetenesta enn for primærlegar som bor og lever i same miljø som pasientane sine.

  3. MariasMetode kl 15:28, 31.08.2010

    Her må jeg ta en liten omvei til målet.

    Jeg er ikke så sikker på dette skillet.

    Hvorfor er «skillet» så viktig?
    Har vi noe vi skal skjule?
    Er det vanskelig eller urett å vise oss som «mennesker» som puster og lever, feiler og gjør rett?

    Kan hende er det en trøst og en støtte for den som søker vår hjelp å oppdage at vi er som dem -like feilbarlige.

    Som mennesker innehar vi ulike egenskaper. Noen av dem er lite flatterende andre er mer helgenaktige. Kan hende er det greit at andre får se hva vi _egentlig_ står for, hva vi _egentlig_ tenker, hvem vi egentlig «er»?

    Nå er jeg ikke mest fokusert på det som skjer på individnivået, men oss, helsepersonell, som gruppe, har godt av å vise andre at vi er mer enn en frakk. Det er godt for andre å se at vi er mer enn en frakk.
    Dersom vi aldri skal tillate oss å være menneskelige, dele noe sorger og gleder -er det lite menneske igjen.

    Blir kan hende behandlingsalliansen bedret ved å ikke vise noe personlig og å skille mest mulig mellom pasient og behandler?

    Hva er det våre pasienter og klienter skal møte?
    Er det ikke møtene mellom menneskene som trøster, lindrer og kanskje til og med helbreder?

    På mange måter vil det kanskje gjøre lege-pasientforholdet mer likeverdig -det at begge parter vet litt om hverandre?

    Er dette av det gode?
    Ja -det tror jeg. Det er en stund siden legen var allvitende og ufeilbarlig og slik skal det være. Vi beveger oss mot en verden der legen kan hende skal være mer en rådgiver og en formidler av kunnskap enn den paternalistiske legen vi kjenner fra før.

    Vi skal passe oss for å bli glansbildet av oss selv.

    Kravene til oss selv og bevisstheten rundt egen etikk skjerpes. Vi snakker ikke lenger i et lukket rom. Våre holdninger skinner igjennom i det vi diskuterer og synser.

    Retningslinjene er i bunnen fra før.
    Vår taushetsplikt taes ut i andre rom der vi ikke tidligere har ferdes. Vi må være mer forsiktige med å diskutere casus, hvordan andre yrkesgrupper omtales, stil, ordvalg, åpenhet osv.

    Ville vi sagt det samme om vi hadde hatt disse menneskene som ligger som «venner» på Facebook foran oss? er en grei basal retningslinje.

    Jeg tror det kunne være greit å ha retningslinjer formulert. For mange er dette en «ny verden» som krever finesse og balanse.

    Hvor komfortabel hver og en av oss er med å dele sitt blir likevel opptil den enkelte, på samme måte som vi i sosiale sammenhenger deler ulikt.

    • Ottar Grimstad kl 07:10, 01.09.2010

      Kven vi er som menneske, påvirker også korleis vi fungerer overfor pasientane. Sjølv om vi ikkje skal trekke det private inn i konsultasjonane, så vil korleis vi opptrer i det offentlege rom påvirke pasientane si oppfatning av oss og vår truverd. Ja, vi skal våge å vere menneske – vi kan jo egentleg ikkje vere noke anna. Men vi må oppføre oss like «skikkeleg» i sosiale media som i det offentlege livet elles. «Fuktige» festbilder, hetsing av andre, nedlatande oppførsel vil kunne gå ut over pasientane si tiltru til oss i vår yrkesrolle også.

  4. Martin Aa kl 16:15, 31.08.2010

    Glad for at dere tar opp dette temaet og for at det er kloke Ottar Grimstad som skriver. Må si meg enig i det aller meste som står over. Grunnregel: Pasienter skal ikke være venner med legene sine på Facebook.

    Det er nå også litt stilig med et kommunikasjonssted som er ganske nytt for oss alle, der de sosiale spillereglene ikke er låst fast. Synes Facebook har endret seg mye de siste årene, fra å være et sted for tøysing og festbilder til å i dag være den sikreste postboksen til mange på min alder. Føler Facebookinnboksen har tatt over mye både for brevpost, e-post og SMS – her vet vi at adressen er riktig selv etter bytte av jobb og bosted.

    Mange lærere forteller at de lager seg to Facebookprofiler, en helt privat og en jobbkonto der de også legger til elever som kommer med venneforespørsler. Tror dere tokontoløsningen kan ha noe for seg for noen grupper leger?

    • Ottar Grimstad kl 07:01, 01.09.2010

      Eg trur lærar-elev forholdet er annleis. Der kan facebook vere ein nyttig kommunikasjonskanal i sjølve undervisningssituasjonen.Der kan slike doble kontoar vere tenleg. Facebook er ikkje trygt nok til lege-pasientkommunikasjon. Eg kan kanskje sjå for meg at legar har doble kontoar for å bruke det som ei slags heimeside med informasjon om praksisen og praktiske forhold, men ikkje som toveiskommunikasjon.

      • Martin Aa kl 17:16, 01.09.2010

        Enig, mange-til-mange-kommunikasjon på Facebook bør nok holdes langt vekk fra alt det kliniske arbeidet.

        Men hva med leger som også er undervisere? Jeg kunne gjerne tenkt meg å følge med på hva geriatriunderviserne våre er opptatt av nå noen år etter siste undervisningstime i faget.

        (kanskje er andre nettløsninger enn Facebook bedre til sånt, selv om Facebook er stedet der flest er?)

  5. Jørn Kippersund kl 23:17, 19.09.2010

    Kloke ord fra Ottar Grimstad. Er det kun lege-pasient relasjonen som er kontaktpunktet, er det per i dag – september 2010 – ikke naturlig å bli venner på Facebook.

    Men som Aasbrenn sier: Endringer skjer svært raskt. For 3 år siden ville de færreste ha forstått hva denne bloggposten i det hele tatt handlet om. Facebook selv gir stadige små dult i retning av mer deling. Hele begrepet «Venner på Facebook» fins kanskje ikke om 2 år.

RSS-feed for kommentarene på dette innlegget TrackBack URL

Skriv en kommentar

▲ Til toppen